Denne Østfold-fabrikken var blant de første som innførte fri på lørdager

Av Kai Hovden

kai.hovden@lomedia.no

Foreningen Haldenkeramikk kom til ved noe av en tilfeldighet. Foreningens leder, Hanne Røed, hadde stor-opprydning hjemme, og blant mye annet fant hun en noe underlig utseende keramikkvase.

Denne viste seg å være produsert i Halden, og dermed var Røed på sporet av omfattende lokal industrihistorie. Her har både gründerskap, kunstneriske uttrykk og gode ordninger for arbeidstakerne stått sentralt.

Ukjent industrieventyr

Ifølge Røed har det vært minst elleve keramikkfabrikker/verksteder i Halden mellom 1940 og 1980. Denne virksomheten har trukket til seg folk med både spisskompetanse og kunstnerisk talent fra Norge og Europa. Samtidig oppdaget Røed at produksjonen var beskjedent dokumentert, og skulle man få samlet kunnskapen måtte man handle raskt – tidsvitnene var på god vei ut av tiden.

Dette er altså bakteppet for Foreningen Haldenkeramikk, som vi besøker i forbindelse med deres bokutgivelse Frodig fajanse og kjærlig keramikk – haldenkeramikk 1940 – 1980, ført i pennen av Marianne Andreassen, høgskolelektor i kunst og håndverk ved Høgskolen i Østfold.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Vaser i ulik form og størrelse med matt, sort underglasur og hvite dekordetaljer som var typisk for Larholm. Kai Hovden

– Jeg hadde ingen kunnskap om keramikkproduksjonen i Halden fra før, vedgår Andreassen, som har ansvar for keramikkundervisningen ved kunst- og håndverkseksjonen på høgskolen.

Men etter hvert som hun forsto mer av bakgrunnen, innså hun at dette var en ganske stor fortelling som måtte fortelles.

– Vi begynte med systematisk innhenting av informasjon. Det har tatt lang tid, det har vært mange å snakke med og mye keramikk å samle inn, slår Andreassen fast.

Les også: Lite er skrevet om de som arbeidet på våre viktigste industrianlegg, mente LO. Nå er boka her

Hemmeligheten i Halden

Vi er altså i Halden, men på hemmelig adresse. Samlingen til foreningen veies inn på flere tonn, og her finnes alt fra de første famlende forsøkene på å skape seg et levebrød av keramikk, til gjenstander som i dag selges på auksjon for betydelige summer.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Leif Nicola Bjerén holder fram en vase med hank fra mellomkrigstiden. Denne er laget av Eilif Whist i verkstedet hans i Waldermar Thranesgate i Oslo. Foto: Kai Hovden

Leif Nicola Bjerén, eller aller helst Nicola, er også en sentral skikkelse i både keramikkforeningen og tilblivelsen av det historiske bokverket. Han er pensjonert FLT-medlem, og mannen bak søknaden som sikret bokprosjektet kulturstøtte fra FLT.

Leder av FLTs avdeling 36 Halden, Jørn Krosvik, forklarer:

– Nicola hadde alt på plass da han presenterte prosjektet for meg. For å få kulturstøtte via forbundet må en lokal avdeling anbefale prosjektet, og det var ikke noe problem i denne sammenhengen, understreker Krosvik.

Bokprosjektet har også mottatt støtte fra SpareBank 1-stiftelsen Halden, Berg Sparebank og Leif Grimsrud AS.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Boken om haldenkeramikk er utgitt av Museumsforlaget. Praktverket er på hele 288 sider, og tar for seg historien fra 1940 til 1980. Museumsforlaget

Krosvik er selv imponert over arbeidet som gjøres i Foreningen Haldenkeramikk, og glad for at kunnskapen om denne lokale industrien nå vil leve videre.

Les også: Direktøren skapte et industrisamfunn – og forsvant sporløst

Født inn i keramikken

– Vi traff Nicola på et av de første åpne foredragsmøtene vi hadde. Planen var å få tak i informanter og spre ordet om hva vi ønsket å vite mer om og samle inn, forklarer Andreassen.

Dermed traff man blink, ettertrykkelig. Nicola er så å si født inn i keramikkverdenen, og i tillegg er han pensjonert FLT-medlem.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Kjemiingeniør Nils Bjerén eksperimenterer med glasurer i verkstedet hos AWF. Han ble hentet fra Sverige på grunn av sin kompetanse, og er far til Leif Nicola Bjerén som i dag er en sentral person i Foreningen Haldenkeramikk. Privat

– Faren min kom hit til Halden høsten 1948 fra Sverige. Han hadde jobbet på Karlskrona Porslinfabrik og Nittsjõ Keramikfabrik, den eldste keramikkfabrikken som fremdeles er i drift i Sverige, forteller Nicola.

Nicolas far, Nils Bjerén, satt på kunnskap om det kjemiske knyttet til utvikling av glasurer, og han ble headhuntet av Arnold Wiig i Halden, mannen bak AWF-fabrikken.

Les også: Roar var på jobb på verftet i Bergen den fatale dagen for 45 år siden: – Veldig dramatisk

– Så kom moren min og jeg etter i 1949, sier Nicola på klingende østfolddialekt.

Nicola var stadig med faren på jobb i oppveksten, ble kjent med karene som dreiet keramikk og damene som dekorerte, og jobbet også en kort periode med å lage gipsformer til produksjonen, før han stakk til sjøs.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Etter avkjøling gikk veien til dekoravdelingen, hvor varen ble dyppet i glasurmasse som hadde konsistens som tynn velling. Over glasurovertrekket ble varene dekorert med metalloksydfarger, som jernoksyd, maganoksyd eller kobberoksyd. Halden historiske Samlinger

– På den måten ble jeg mer eller mindre født inn i denne industrien, sier han.

Senere skulle han vende tilbake til leiren og dreieskiven hos Otto Mulders, som er et av de virkelig store navnene innen Halden-keramikken.

Brukte det de hadde

Men hvorfor keramikk, og hvorfor i Halden?

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Her har Leif Nilsen pyntet seg med en papirpose på hodet. Det var en gemyttlig tone i verkstedet til Josef Åkermann. I bakgrunnen ser man Stanley Frimann og Eilif Nilsen som er i ferd med å gjøre klart til råbrenning. Privat

– Det var rett og slett en tilgjengelig ressurs, leiren altså, sier Andreassen.

Initiativrike haldensere gikk ut og gravde leiren opp av bakken for hånd. Den bød på en mulighet i en tid preget av stor knapphet, rett etter de harde 30-årene.

– Fra de små verkstedene som ble etablert under og rett etter krigen vokser det frem en industri. AWF, som var en av de største, hadde rundt 200 ansatte på det meste, forteller Andreassen.

Man prøvde seg frem i starten, men innså raskt at det var behov for å hente inn fagfolk utenfra.

– Det ble sving på sakene med tiden, men starten er preget av mye dårlig kvalitet, slår Andreassen fast.

Den lokale leiren kan ikke brennes på veldig høy temperatur, og er dermed utsatt for slitasje og den knuser lett.

– Men det har vært laget mye fint av den også, understreker Andreassen.

Etter hvert som toll- og importrestriksjoner ble opphevet etter krigen, kom det inn gode råvarer fra blant annet Nederland.

– Det reflekteres også i gjenstandene. Mangfoldet eksploderer i løpet av 50-tallet og ut over på 60-tallet, forteller Andreassen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Populære og vakre formstøpte fat fra AWF med blomsterform i ulike farger, og med gullkanter. Foto: Kai Hovden

De ulike produsentene utvikler også sitt særpreg, så det er en relativt enkel oppgave å slå fast hvilken produsent som har laget hva, fra denne perioden.

– Man trengte alt, hadde ingenting. Det la mye av grunnlaget for denne industrien, sier Andreassen.

Godt arbeidsmiljø

HMS var det ingen som hadde hørt om på denne tiden, og i starten ble gamle tyskerbrakker og trekkfulle kjellere benyttet som produksjonslokaler. Industrien slet også med branner opp igjennom årene.

– Det er noe å tenke på for FLT som kjemper for gode arbeids- og lønnsvilkår, sier Andreassen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

AWF kom raskt i gang med masseproduksjon av nytte- og pyntegjenstander. I støperiet ble gipsformer fylt med flytende støpeleire, som måtte stå og herde en viss tid før tørking, pussing, brenning og glasering. Foto: Halden historiske Samlinger

Samtidig går det tydelig frem av gamle intervjuer med arbeidere fra keramikkindustrien at de hadde et godt arbeidsmiljø.

– Arbeidere uttaler at de har en fantastisk arbeidsplass, og Arol-fabrikken var for eksempel blant de aller første i landet som innførte lørdagsfri. Det ble jobbet like mange timer i løpet av uken, men direktøren innså raskt at det var bedre for både arbeiderne og produksjonen å ha litt lengre dager mandag til fredag enn å skulle produsere også på lørdag, forklarer Andreassen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Annonsen vitner om oppgangstider og lyse utsikter for Saugmans Keramikkverksted på Rokke i 1956. Faksimile fra Halden Arbeiderblad 1956

Det ble altså tatt hensyn til arbeiderne, og de fikk opplæring.

– Dette var ikke masseproduksjon i stor skala. Her var det mye håndarbeid involvert, og man fikk være med på hele prosessen og oppleve å bidra til å skape noe, sier Andreassen.

– På fabrikken til Arnold Wiig, AWF, var arbeiderne fagorganiserte, og sto i Halden og Omegn Kjemiske Forening, utdyper Nicola.

Nese for gode fagfolk

Som nevnt var keramikkindustrien i Halden avhengig av å hente fagfolk utenfra. Det gjaldt både produksjonsteknisk og kunstnerisk.

– Flinke kunsthåndverkere har kommet til byen for å jobbe i denne industrien. Arnold Wiig var for eksempel veldig flink til å hente inn gode folk. Blant disse var William Knutzen fra Oslo, og ikke minst Otto Mulders fra Nederland som hadde avgjørende innflytelse på bransjen, forteller Andreassen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Nestoren Otto Mulders kom til Halden fra Nederland. Han dekorerte gjerne med begtitting i fargene blå, sort og grå, for deretterå dekke det hele med transparent glasur. Faksimile: Halden Arbeiderblad

Andre kjente navn er Ruth Mäkelä Strandberg, Arnold Rakeng og Anna-Liisa Holopainen Rakeng og Eva Haase.

Men Mulders ble altså en samlende kraft, og Andreassen innser at man, dersom det var ønskelig, like gjerne kunne laget den historiske boken med utgangspunkt i ham.

– Mulders ble hentet av Wiig fra Nederland, hvor han var nyutdannet fra Kunstakademiet i Maastricht. Med unntak av et kort opphold tilbake i Nederland ble han værende og virkende i Halden resten av livet, sier Andreassen.

Mulders var, ifølge Nicola, innom så å si alle de store produsentene i Halden i tur og orden.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Her ser du lamper designet av Otto Mulders for AWF og Trifa. Foreningen Haldenkeramikk er på stadig jakt etter lampeskjermer og stativer til disse lampene, så skulle noen ha noe slikt liggende er det bare å ta kontakt. Foto: Kai Hovden

– Han startet sitt eget verksted i 1962, men også etter dette hadde han stadig oppdrag fra fabrikkene, hvor han både arbeidet og designet, forteller Nicola.

Morsomt og krevende arbeid

Vi ber Andreassen fortelle litt om hvordan det har vært å føre boken i pennen.

– Det har selvfølgelig vært kjempemorsomt, men det har tatt lang tid, vedgår hun.

Arbeidet har vært veldig variert, og det har vært mange mennesker å snakke med.

– Det er noe av det jeg har elsket å holde på med, altså detektivbiten av dette. Å finne svar er veldig tilfredsstillende, og i tillegg har jeg fotografert alt av keramikk som presenteres i boken, sier hun.

For Andreassen har det vært avgjørende å bli kjent med gjenstandene.

– For meg er det viktig å ta på, kjenne på og studere hvordan de ser ut. Det har gitt meg anledning til å komme godt inn i stoffet, men jeg har ikke gjort dette alene, understreker hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Vasen er i serien «Rød Cuba» fra Larholm, og mange ville nok likt å ha en slik også i dag. Foto: Kai Hovden

Medlemmene i Foreningen Haldenkeramikk har registrert gjenstander, hentet inn keramikk, tipset om informanter og også bidratt med å intervjue dem som sitter på kunnskap om industrien.

Planen var å ha utstilling sommeren 2020, men også her kom koronaen i veien.

– Det skal den ikke gjøre til sommeren, forsikrer Nicola og Andreassen.

Og mens man venter på å kunne se haldenkeramikken på utstilling, er det altså mulig å både se og lære mer om den i boken.

– Vi holder også på med å utvide fra Facebook og Instagram til egen nettside. Der vil historien kunne suppleres etter hvert som vi lærer enda mer om den, sier Andreassen.

Foreningen har også hatt tett samarbeid med lokale barneskoler, gjennom samarbeid med Den Kulturelle Skolesekken, for å spre kunnskapen og gleden forbundet med keramikk, og foreningen samarbeider også med Halden historiske samlinger.