Nyheter

Den nye hverdagen

Glem staven til Brå, om noen år blir det kanskje like vanlig å spørre «Hvor var du vi koronastengte?». Vi har snakket med folk fra distriktet om hvordan de opplevde 12. mars og tiden etter.

Av: Thyra Kjeldsen Ekker 

«Jeg satt i klasserommet da beskjeden kom gjennom høyttaleranlegget over hele skolen» 

Camilla McPhail Johansen (17), VG1-elev på Glemmen

– Den nye hverdagen er ganske spesiell, men ganske grei. Det å styre hverdagen selv er jo en deilig mulighet. Jeg utfører det meste av skolearbeidet på Mac så det gjør ikke så mye at jeg er hjemme, men prosessen var ganske spesiell. Vi måtte komme oss inn i en del nye systemer etter å ha samlet sammen alt vi hadde av skolesaker og designutstyr på skolen. Jeg tror hjemmeskolesystemet vil bli tatt mer i bruk etter koronatiden er over. Vi har jo sett hvor flott det fungerer hos de fleste til nå. Og hvis vi sakte, men sikkert skal begynne å gå på skole og jobb igjen, så er jo dette en god løsning for å balansere hverdagen.

Det er trist at Idyll blir avlyst, det er liksom årets event. Men også Italia-turen vi skulle på i sommer med turn– det er veldig leit. Vi går jo glipp av masse treninger, og det merkes jo litt på motivasjonen når man ikke får vært sammen med jentene å trent. For å få opp motivasjonen, så prøver vi jo å drive med litt alternativ trening. Som joggeturer og egentreninger for å holde formen oppe.

Les den sterke historien: Julie lå klar til operasjon da korona-krisen rammet

«Jeg har fått mer utetid og mer tid med familien»

Maisen Larsen (9), elev i 4. klasse på Rødsyra skole

– Og ikke være på skolen hver dag har vært ganske rart, men litt gøy også. Jeg har aldri hatt hjemmeskole før så det er jo ganske nytt. Også får jeg jo mer utetid og mer til med familien. Men på skolen får man være mer med venner enn det vi har fått nå, også får vi jo også være med de hyggelige lærerne.

Hadde ikke korona vært nå, så hadde vi nok vært mye mer på hytta. Også skulle jeg og mamma (Hilde Sofie Larsen) egentlig dratt til Berlin, men det ble avlyst.

Les også: – Barn kan ikke klare å holde avstand når de er i leken (+)

«Brottet betyr mye for meg – dette skulle blitt mitt tiende år med forestilling på Hvaler»

Kjell Normann Kvisvik, pensjonist

– Jeg har fortsatt et lite håp om at det blir mulig å gjennomføre forestillingen på Brottet i år også, og derfor er jeg veldig spent på hva kulturministeren sier om mindre kulturelle arrangementer førstkommende torsdag. Jeg er jo oversosial og er veldig glad i å være med på dette hvert år.

For en type som meg er det selvsagt rart å ikke være sammen med folk hele tiden, men nå har det faktisk ikke vært noen, bortsett fra min yngste datter, hjemme hos meg siden 12. mars.

Den dagen forsto jeg ikke umiddelbart omfanget av hva som skulle komme, men jeg har vært veldig opptatt av dette. Helgen før alt stengte, hadde jeg vært på Trysil. Der var vi på afterski og var sammen med masse folk. Ja, vi hadde stått som sild i tønne. Så går det fire dager og alt forandrer seg. Jeg tenkte at «nå har jeg virkelig gjort det», men heldigvis har jeg holdt meg frisk.

Jeg er i risikogruppen, og har tatt dette på alvor med å være forsiktig og holde avstand, men likevel gjort ting jeg liker. Jeg har vært ute og syklet, løpt og gått, jeg har beiset huset og pusset båten. Jeg har holdt livet i gang. Men det er klart, savnet etter familien min og vennene mine har satt sitt preg på tilværelsen. Jeg har fire døtre og et barnebarn. Først fikk jeg streng beskjed av datteren min om å holde meg unna, men for ikke lenge siden fikk jeg grille i hagen med barnebarnet mitt. Det var vondt å ikke kunne klemme, men veldig godt å se dem igjen. Vi får ta dette her nå, så blir det bra til slutt.

Les også: Tårevått gjensyn med barna for koronafaste Christopher (+)

«Det var veldig spesielt å være i begravelse til bestefaren min uten å kunne gi klemmer»

 Marte Elise Ekroll Solberg (30), lærer ved Kråkerøy Ungdomsskole

– Da så mye stengte 12. mars, syns jeg det var innmari kjedelig, men jeg klarte samtidig ikke helt å se for meg hvordan det ville bli. Som lærer for 10. klasse har hverdagen min blitt påvirket en del. Mange vurderinger er utsatt, eksamen avlyst, og vi har naturlig nok vært nødt til å ta i bruk både alternative kommunikasjonsmetoder og vurderingsformer.

Lærere med barn hjemme har jo heller ikke samme mulighet som til vanlig å være tilgjengelig og fungere flere steder på én gang. Til tross for den store omveltningen og utfordringene vi har møtt, må jeg si at hjemmeskolen likevel har fungert bra. Både lærere og elever har bra læringskurve når det kommer til digitale plattformer, og jeg føler vi har fått til en god balanse slik at det ikke det blir alt for mye for elevene hjemme. Vi har ikke hatt mye nettundervisning, mer oppgaver gjennom arbeidsplaner og ukeplaner. Det har fungert bra.

Jeg håper jo veldig at vi er klare igjen snart, men har en liten følelse av at det vil ta en stund før alt er normalt igjen.

Jeg hadde faktisk ikke rukket å bestille noen billetter til noen ting, så sånn sett er jeg heldig – jeg har ikke gått glipp av noe jeg gledet med til. Men vi gjennomførte begravelse for bestefaren min oppi dette da. Den ble annerledes enn planlagt, og det var spesielt å være i begravelse med så få folk og uten å kunne klemme noen.

Les også: – Dette er å engasjere seg i egen læring, og det er jo det vi vil ha

«Vi får ikke praktisert noe av det vi lærer»

 Theodor Bydal (18), VG2-elev på Glemmen

– Hittil har korona kun satt en stopper for en årlig helgetur til høyfjellshotell med ungdomslederne i Kråkerøy menighet. Jobben min som svømmeinstruktør er jo også avlyst fremover. Idyll hadde jeg og nesten alle andre gledet oss til.

Jeg går på yrkesfag og syns hjemmeskole er kjempekjedelig. Vi får jo ikke praktisert noe av det vi går igjennom. Og så virker det som at lærerne har funnet masse oppgaver og gitt oss alt de hadde tilgjengelig.

Jeg tror det kommer til å bli utrolig koselig å komme tilbake på skolen igjen etterhvert. Jeg savner gutta i klassen og det å faktisk ha en struktur i hverdagen igjen. Det kommer nok til å være litt varsomt i starten, men jeg tror alt kommer til å bli som normalt med tid.

Les også: Kvisvik våknet med et skrik i Kompani Lauritzen (+)

«I England var holdningen da mye mer avventende, og jeg oppfattet vel at Erna og Norge tok grep»

Nina Rangøy, fotograf i London

– Før viruset kom, var jeg akkurat i ferd med å åpne mitt eget fotostudio i London. Jeg hadde flyttet inn og var dager unna åpningen. Det var svært uheldig timing, og det er klart jeg bekymrer meg for hvordan dette skal gå. Jeg var i ferd med å ta et grep i eget liv – som ikke er blitt mindre risikofylt med dette.

Jeg har bodd i London i 30 år, så jeg forholder meg først og fremst til de daglige nyhetene her, men som nordmann og som pressefotograf følger jeg også nøye med det som skjer hjemme. Jeg hørte ikke nyheten om nedstengingen av Norge under pressekonferansen. Det hadde jo uansett ingen umiddelbar effekt for meg, men dere var tidligere ute enn oss i England og gjennom foreldre og annen familie fikk jeg klart et bilde av hvor alvorlig dette var. I England var holdningen da mye mer avventende, og jeg oppfattet vel at Erna og Norge tok grep.

Jeg bekymrer meg for familien min hjemme, og min største frykt er at noe skulle skje med foreldrene mine, og jeg ikke skulle ha mulighet til å komme hjem til dem. Men jeg har heldigvis to fornuftige foreldre som tar dette seriøst og som tar alle forholdsregler. Jeg er veldig glad for at de er to – og at de tar vare på og holder hverandre med selskap. Det er ikke alle som er like heldige. Så framt vi holder oss friske, så er ensomhet og isolasjon det mest utfordrende med denne situasjonen.

I London er vi i karantene, kun matbutikker og apotek er åpne. Vi får fremdeles lov til å bevege oss ut for en treningstur og frisk luft, men da alene, eller bare med et familiemedlem. Jeg bruker dagene nå på produsere markedsføringsmateriale, lære meg nye teknikker ved hjelp av digital undervisning, holde kontakt med familie og venner, trene, hvile, reflektere, rydde i bortgjemte skuffer og sånt. Lik så mange, mange andre.

Jeg fortsetter å tro på at vi alle skal kunne komme tilbake til et normal hverdag om ikke altfor lenge. Kanskje vil den se ganske annerledes ut, men vi er tilpasningsdyktige, vi mennesker. Det absolutt viktigste nå er hvert liv vi redder ved å holde oss hjemme og ta trusselen for de mest sårbare alvorlig.

Les portrettet med Louise Dedichen: Hun er tidenes første kvinne i NATOs militære råd – og fra Fredrikstad (+)

Mer fra Dagsavisen