Kommentar

Leger med sugerør i statskassa

«Nei, takke meg til. Leger snylter på staten, er gjerrige og skal ha, skal ha!»

Mathandling
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kronikkforfatter er journalist og mangeårig hestebonde og småbruker

Nå er det vel ikke så vanlig at man hører syting om at leger, tollansatte, veterinærer, lærere, professorer og barnehageansatte snylter på staten selv om de er subsidierte. Men du har helt sikkert hørt det samme bli sagt om bønder. Spesielt hvis du bor på bygda. Kanskje hvis du bor i hovedstaden også, for bondehatet krysser grensene mellom by og land. Med røtter langt tilbake i historien, berettiges utsagn om at bønder er late, at de snylter på staten, og at de aldri blir fornøyde.

Det at den gjengse nordmann ser ned på bønder og rakker ned på jobben de gjør, blir tydelig hvis vi tar utsagn og holdninger om bønder og erstatter ordet «bonde / bønder» med for eksempel «lege / leger», slik som jeg gjorde i tittelen til denne kommentaren. For de færreste hadde vel tenkt tanken på å klage over at legestanden grabber til seg store pengesummer over statsbudsjettet hvert år. Dine og mine penger. Som enhver idiot forstår at bidrar til at det ikke koster 3500 kroner for en legetime, men at vi betaler omtrent en tiendedel i egenandel.

Vi betaler en egenandel på all norskprodusert mat også.

Tygg litt på den. En egenandel.

Når det koster 35 kroner for et brød i butikken, så er det ikke sånn at prosessen med å få et såkorn til å bli et ferdig brød har kostet 35 kroner i utgifter og arbeidskraft. Eller at det koster kroner 49,90 å produsere en kilo gris. Faktisk så er det sånn at en gris spiser mat for flere penger enn det den kan selges for i butikken.

Grønnsaker i butikk

Tilbake til legene og bøndene-sammenligningen. Hvilken av de to yrkesgruppene tror du får mest i subsidier fra statskassa? Hvordan klinger det når du sier at «leger er bare late, de. Skal ha mest mulig og jobbe minst mulig, er gjerrige og snylter på staten og skal ha, skal ha!»

Selvsagt låter det dårlig. Alle vet at de aller fleste leger er samvittighetsfulle, at de fortjener lønna si, og at de jobber døgnet rundt. Og hvordan er det med bøndene? Er de samvittighetsfulle, fortjener de lønna si, og jobber de døgnet rundt? I aller høyeste grad! I Norge i dag, jobber ikke bøndene bare dag og natt på jordene og med dyra, de er vanlige arbeidstakere i tillegg. De er tvunget til dobbeltarbeid på grunn av at subsidiene ikke strekker til. Og timene bøndene legger inn i stell og drift har vi i fellesskap tillatt politikerne og regjeringen å sette en lavere og lavere pris på.

Når familien Weel fikk 30 kroner kiloen for svinekjøtt i 1991, men får 25 kroner kiloen i dag, så forstår alle at noe er riv ruskende galt.

Hadde du stått opp klokka 4 for å pløye jordene i tre timer, før du klokka inn på dagjobben din? Og når du kommer hjem fra jobb klokka 17, venter seks timer til i traktoren. Dette får du 120 kroner i timen for. Når du skrur av traktoren klokka elleve om kvelden, får i deg en brødskive og tar en rask dusj før du legger deg, vet du at du skal stå opp igjen om fire timer. Det er ingen overtidstillegg. Det er ikke helligdagstillegg. Det er ikke skifttillegg.

Hadde du synes at det var verd det, økonomisk sett?

Jeg tror ikke det. Våre bønder mener heller ikke det. De mener at det har gått for langt. Derfor er årets landbruksoppgjør hissigere i år, enn på lange tider. For imens lønnsveksten fortsetter for alle oss andre, og prisene på dyrefôr, såkorn, mat, drivstoff, helsetjenester og generelle handelsvarer stiger, så har norske bønder en negativ lønnsvekst til sammenligning.

Gapet mellom lønna til bøndene og kostnadene de har til drift og livsopphold har økt sakte men sikkert, noe som har ført til at Norges Bondelag mener den norske bonden er underbetalt med én milliard kroner.

Det er ikke bøndene som er gjerrige og skal ha, skal ha. Det er «oss».

I følge Statistisk sentralbyrå handler vi mer mat enn noensinne. Men vi bruker halvparten så mye av lønna vår på mat nå, som i 1980. Den gangen brukte vi 20 prosent av lønna vår på mat, i 2017 var det sunket til 11 prosent. Alt skal være billig. Det gjør noe med oss, og det gjør noe med politikken i landet vårt.

På den lyse siden ser det nå ut til at folk flest har skjønt at det gamle ordtaket “uten mat og drikke, duger helten ikke” fortsatt gjelder. Vi klarer oss ikke uten norskprodusert mat. Er det noe koronapandemien og potensiell isolasjon fra omverden har lært oss, så er det at vi må sørge for å ha mat nok til befolkningen, uten å være avhengige av andre. Dessuten har vi et internasjonalt ansvar både i miljøhensyn og klimasatsing for å dyrke det lille vi har av matjord her i landet. Uten bonden, gror Norge igjen.

Pandemien har gjort noe annet med oss. Den norske folkesjela har forrige krig i friskt minne, virker det som. Eller så er det noe som er nedarvet i DNA-et vårt, som gjør at vi ved det minste tegn til at det kan begynne å røyne på, tar nevene fatt og greipet i hand, og setter poteter og planter bærbusker, plukker sopp og bær og safter og sylter. Det siste året har åpnet mange øyne for hagebruk, og flere enn før - om vi begrenser oss til de siste par tiårene - har investert tid og penger i drivhus, hageparseller og grønnsakshager.

En gang i tiden gjorde jeg et tankeeksperiment. Det gikk ut på å finne ut av hvor mye jord jeg trengte for å bli selvforsynt. Hvor mange mål må jeg ha, for å produsere nok korn til å sikre mitt daglige brød? Hvor mange mål må jeg ha til beiter og grasproduksjon, for å sikre nok kjøtt til familien gjennom et år (eller helst flere år)? Hvor mange mål skog må jeg ha, for å sikre at jeg har nok ved til å holde oss varme og til ovnen for å lage mat? Og så videre. Jeg kom fram til at regnestykket er umulig.

Facebook-gruppa Grow food, not lawns har dog et poeng; alt for mye av Norges dyrkbare overflate har blitt omregulert til bolig- og industriformål. Når vi sitter tilbake med tre prosent av landjorda i Norge som dyrkbar mark – og den norske bonden er utrydningstruet, samtidig som vi liker å slå oss på brystet og skryte av at vi handler lokale råvarer og ønsker et aktivt landbruk i Norge – så må politikerne slutte å skylde på forbrukermakta når bøndene ikke klarer å få endene til å møtes til tross for at de tar seg ekstrajobber.

Når Bollestad er skuffet over at bondelaget ikke kom til forhandlingsbordet, viser det kun at politikerne ikke er enige med verken yrkesgruppen eller med folk flest, som i kraft av støtte til underskriftskampanjen viser med all tydelighet viser at bonden nå har folkets støtte i denne kampen. Det er på tide at de som sitter med makten til å faktisk gjøre noe med den negative utviklingen som norske bønder har blitt utsatt for i årtier, gjør akkurat det. For endelig kan det se ut til at Ola og Kari Nordmann ikke lenger synes at det bøndene ber om, er ufortjent. Tvert imot fortjener de hver krone vi kan gi dem over statsbudsjettet: Bønder er en av Norges aller viktigste yrkesgrupper, hvis vi ikke unner dem mer enn en luselønn kan vi ikke forvente at de står på dag og natt for å gi oss mat på bordet.

Følg Demokraten på Facebook og Instagram!