Av: Ingjerd Schou, medlem av Stortingets utenrikskomité og leder av Høyres internasjonale utvalg.
Vi er i gang med 2023. Et år som vil preges av konflikt, uro og kriser i verden som forverres. Det vil være et uforutsigelig år, og akkurat dette kan vi slå fast. På bistandsområdet vil den norske Ukraina-pakken forståelig nok ta mye oppmerksomhet. Den vil utgjøre grunnlaget for det norske bidraget til det som vil være Europas største politiske dugnad, den dagen krigen er over.
Utover dette, bør vi også notere oss at prosentmålet for bistand ikke lenger bør danne grunnlaget for den fremtidige utviklingspolitiske debatten. Prosentmålet ble verken oppfylt av regjeringen i fremlegg for statsbudsjett, eller i forhandlinger med SV i det som ble budsjettavtalen. I denne avtalen ble bistandsrammen økt med noen hundre millioner kroner – ikke de milliardene som måtte til dersom prosentmålet skulle vært oppnådd.
Det er verdt å merke seg at nær samtlige partier på Stortinget i sine alternative budsjetter gikk inn for en reell økning i bistandsbudsjettet i 2023, sett i sammenligning med inneværende års bevilgning. For de fleste partier har det altså vært snakk om å bidra mer neste år til å avhjelpe de deler av verden som opplever krise og utfordring.
Under budsjetthøringene på Stortinget, var det stor oppmerksomhet omkring prosentmålet. Flere høringsinstanser ytret seg kritisk til at Norge nå havner nærmere et nivå FN anbefaler, enn målet Stortinget har vedtatt.
Høyre var ikke blant partiene som vedtok prosentmålet i 2016, men i regjering bidro vi år etter år til at bistandsbudsjettet vokste. Det samme ønsker vi fremover, men helst ved å diskutere det utviklingspolitiske innholdet – ikke selve summen eller prosenten. Jeg mener vi nå bør benytte anledningen til å se forbi dette målet, og slik bringe debatten videre.
For meg er det spesielt to områder som peker seg ut. Norge bør konsentrere hjelpen omkring utdanning. Her la vi under Erna Solbergs regjering inn en betydelig innsats, og vi økte Norges omdømme og troverdighet på området.
Utdanning er nøkkelen til valgfrihet, egenutvikling, og varig vekst i utviklingsland. Spesielt for unge jenter, er det viktig å sette inn betydelig innsats fremover. Jeg kan ikke få understreket dette nok! Regjeringen Støre har så langt nedprioritert området. Norges langsiktige forpliktelser er halvert, og bevilgningene har tjent som salderingspost for andre tiltak.
Dette er bevilgninger som betyr mye. Det er snakk om bygging og drift av klasserom, undervisningsmateriell og lærere. På global basis er likestillingen under sterkt press. Når det oppstår kriser, er det de svake som rammes først, slik som barn. Når retten til utdanning blir fratatt dem, mister de også de viktigste springbrett for et fremtidig liv i frihet.
Andre partier og aktører vil ha andre prioriteringer. Jeg ønsker en debatt om dette velkommen. Men når vi innleder året 2023, håper jeg det er slike debatter vi kan ta, ikke nye øvelser i prosentregning.
[ Debatt: Hvor lenge må folk leve i fattigdom? ]
[ Maren leter etter folk som blir grovt utnyttet i arbeidslivet ]