Debatt

Nå må det lyttes – og læres

Forskning slår fast at barn lærer mer når de skriver for hånd. Det er slik hjernen vår fungerer, rett og slett.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av: Klassekontakter på vegne av foreldregruppe i 4. trinn ved Trara skole

Det er foreldremøte for 4. trinn på Trara en onsdag kveld. Det spøkes med at man ikke har lenger har råd til å tilby kaffe og telys på bordene, og foreldrene humrer. Det er til å leve med, selv om det sier sitt. Den lystige stemningen endres derimot når temaet blir skolebøker og lekser. For første gang siden de begynte på skolen har ikke barna til de fremmøtte arbeidsbøker og lærebøker å jobbe med som før. En pc bæres fram og tilbake i sekken hver dag, for den kan ikke lades på skolen – og på den gjøres både en del lekser og oppgaver. Alle har hver sin. Det er både digitalt og fremtidsrettet, men i praksis funker det dårligere enn før. Forskning slår fast at barn lærer mer når de skriver for hånd. Det er slik hjernen vår fungerer, rett og slett.

Lærerne ser det på rettskriving, de merker det på konsentrasjonen i klasserommet når det jobbes mye med skjerm, de ser det på leseferdighetene, og det kommer særlig til uttrykk i matte. Når oppgavene løses på skjermen blir jakten på grønt svarsymbol viktigere enn å forstå utregningen. Det klikkes fort i bokser ut forbi stykkene, leksene gjøres i en fei, men hva har man egentlig forstått? Lærerne gjør så godt de kan, og uten arbeidsbok går kopimaskinen varm. Det er verken bærekraftig eller nødvendigvis helt lovlig, men slik må det bli. Kopiarkene fylles ut, og settes i en perm. Siden det nå er nye læreplaner, den såkalte fagfornyelsen, er ikke de gamle bøkene på skolen i tråd med ny forskrift heller. Nye bøker har man ikke penger til, og flere digitale læringsressurser har man mistet lisensene til. Lærerne må likevel sørge for at elevene når læringsmålene på et eller annet vis. Pedagoger med lang erfaring ser at læringsutbytte blir dårligere, men de får ikke gjort noe med det.

Nye bøker har man ikke penger til, og flere digitale læringsressurser har man mistet lisensene til.

Mye av årsaken, sett utenfra, er at det tas avgjørelser over hodet på dem, og over hodet på rektor. De får medvirke som det så fint heter, men i praksis er man prisgitt det man får. Så når det bestemmes sentralt at chromebook er tingen må bare skolelederne i kommunen få resten av regnskapet til å gå opp allikevel. Da hjelper det lite når direktør for utdanning og oppvekst hos Fredrikstad kommune, Marianne Bekker, påpeker at det ikke er innkjøpsstopp av analoge læremidler. «Hvis det med «mangler bøker» menes at det ikke er dobbelt opp i alle fag med analoge og digitale læremidler, så er det korrekt. Det er opp til den enkelte skole å avgjøre balansen mellom analoge og digitale verktøy i de ulike fagene», kommenterte hun nylig i Fredriksstad Blad. Samtidig er det Fredrikstad kommune som har valgt å investere i digitale enheter. Det påvirker summen skolene får tilført til kjøp av læremidler. Blir denne rammen for liten tvinger det seg fram vanskelig valg, og bøker er og blir kostbart.

I tillegg mangler lærerne tilgang til lærerveiledningene, som er viktige inspirasjonskilder for hvordan man kan legge opp undervisningen. De klarer nok å kompensere for manglende verktøy, med løse kopiark, PC og kreativitet, selv om det er mye å forlange. En annen konsekvens, som dessverre allerede skjer på andre skoler – er at foreldre med ressurser selv kjøper de nye lærebøkene. Til sitt barn. Dette kan både skape og forsterke forskjeller mellom elevene.

Vi som er foreldre i 4. trinn er enige om at pc som et supplement er supert, og alle forstår at digitale læremidler har kommet for å bli ­– men hvis det går på bekostning av lærebøker, arbeidsbøker og opplevd læring er dette alvorlig. Dere vil ha i pose og sekk, vil kanskje noen si, men vi kan ikke sitte å se på at lærerne får dårligere forutsetninger for å gjøre jobben sin. På en skole som Trara, med 55 elevnasjonaliteter, skulle man tro at pedagoger som år etter år lykkes med å lage et inkluderende læringsfellesskap vet litt om hva som fungerer. Da må kommunen lytte, og de folkevalgte politikerne våre må prioritere annerledes.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt