Debatt

«Jeg trodde engang jeg var alene om å være annerledes»

Da jeg først hørte tittelen på forestillingen ved Storedal Kultursenter, måtte jeg smake på den en stund, den var en munnfull. Nå gir den mening. Nå kjenner jeg den inni hjertet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Foto i sort-hvitt av kvinne med briller.

Ensomheten man til tider kan oppleve ved det å ha en funksjonsnedsettelse eller en sykdom som isolerer en fra deler av livet, det er noe som jeg vet en del om selv. Følelsen av utenforskapet, lengselen etter å leve livet slik man kunne ønsket dersom bare helsa hadde vært med, eller savnet etter tilhørighet, å bli regnet med, være relevant, være selvstendig, være hele meg (som om jeg ikke er dét allerede), den kjenner jeg. Og jeg har etter hvert som jeg har blitt eldre forstått at det gjør vi alle, på hvert vårt vis. Vi er ikke alene om å være annerledes. Vi er alle annerledes.

Med styrke og med sårhet, med lek og vitalitet er Skagestad høyt og lavt, klatrer, danser, hopper, synger, og ikke minst; han oppnår en sterk tilknytning til publikum.

I kveld fikk pappa Ivar og Gunnar meg ut til dette vakre stedet (tusen takk) i en idyllisk og åpen dal i Sarpsborg, hvor Storedal Kultursenter ligger som en liten skatt mellom Østfolds skoger. Anlegget er et opplevelsessenter for natur og kunst spesielt lagt til rette for synshemmede, og jeg er glad for at jeg ble tipset om å komme i god tid før forestillingen, slik at jeg kunne oppleve hva de har å by på. For et unikt, taktilt og sanselig sted! Helleristningsutstilling, sansehage, skulpturparken «Å se med hendene». Dette må bare oppleves. Arnold Haukelands lydskulptur «Ode til lyset» med sine 19,5 meter og 26 høyttalere spiller musikk av Arne Nordheim, ruver over markene og strekker seg mot himmelen og mot lyset.

Men tilbake til kveldens forestilling. Jeg fikk sånn go’klump i halsen. Og jeg forteller om dette i håp om at flere skal få sett forestillingen mens man fortsatt har sjansen. For dette føles viktig, og jeg håper at flere finner veien ut til Skjeberg. Stykkets hovedperson er Erling Stordahl, som var en foregangsmann for integrering av folk med funksjonsnedsettelser, og forestillingen er fragmenter fra hans liv. Selv var Stordahl født med synsskader, og ble helt blind i 13-årsalderen. Han var initiativtager og grunnlegger av Storedal Kultursenter. Han ble først kjent som musiker, men hans viktigste innsats var arbeidet for blinde og andre funksjonshemmede, blant annet gjennom Ridderrennet og helsesportsenteret på Beitostølen, som han også tok initiativet til.

Forestillingen spilles i kulturstedets utendørs amfiteater. Bjørn Skagestad spiller rollen som Erling Stordahl, og gjennom hele forestillingen gjør han det med lukkede, eller tilnærmet lukkede øyne. Med styrke og med sårhet, med lek og vitalitet er Skagestad høyt og lavt, klatrer, danser, hopper, synger, og ikke minst; han oppnår en sterk tilknytning til publikum. Sammen med seg på scenen har Skagestad musiker Espen Leite, og deres samspill skaper en dynamikk som lar tanker, følelser og innsikter lande i deg, og puste litt.

Jeg vekslet selv mellom å sette pris på bekreftelser som menneske og som kronisk syk, og samtidig få en opplevd innlevelse og tilnærmet tilgang til et annet menneskes verdensanskuelse gjennom sanseinntrykk og uten syn. Jeg kjente også på takknemlighet for at forestillingen ikke hadde berøringsangst for blant annet det sinnet eller den sorgen som mange også tidvis kan oppleve når vi på nytt og på nytt må jobbe med aksept av livets mangler og motgang. Jeg kjente på sårhet for det å føle seg alene. Jeg kjente på en ydmykhet for at vi aldri egentlig kan forstå hvordan et annet menneske opplever å være i verden – og samtidig likevel finne så mye felles i den samme opplevelsen.

Og jeg lo, for forestillingen var på ingen måte uten selvironi.

Dette stykket, skrevet og regissert av Karl Erik Selgård, basert mye på Stordahls egne tanker og tekster, snakker til oss alle tenker jeg, om tema og følelser som er tidløse og universelle. Om likeverd, om utenforskap, om å lage et godt liv med det man har, og om å få og gi mulighet til nettopp dette.

«Jeg trodde engang jeg var alene om å være annerledes. Vi er alle annerledes. Annerledes enn vi tror. Vi vandrer alle i mørket. Noen fordi vi ikke ser med øynene, noen fordi vi ikke ser med tankene. De fleste av oss fordi vi ikke ser hverandre.»

Ta en tur til Storedal Kultursenter da vel!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt