Debatt

Luftsuppe og venteboller

Du sier at du ikke kaster mat? Jeg tror deg ikke. Ikke hvis definisjonen av «mat» er noe spiselig, «med næringsverdi».


BÆRING I FREDRIKSTAD: En innflytters bekjennelser er skrevet av journalist Gry Catinka Wold, som har flyttet fra Bærum til Råde for noen år siden. I kronikkserien møter vi blant annet Råde (samboer) og Bærum 2 (datter). Kollegaer og andre omtales med stedsnavn, yrke eller relasjon til skribenten. I serien deler hun generelle betraktninger og tanker, og beskriver hverdagslivet i Råde og Fredrikstad. Serien belyser – med glimt i øyet – noen av de hverdagslige utfordringene en innflytter i Østfold kan møte på.

Det må være over ti år siden. Jeg, en uhelbredelig nattfilosof, ligger og tenker: Hvor mange mål jord må et menneske ha, for å være selvforsynt?

Jeg antar at det finnes noen som har kalkulert det ut. Men der jeg lå og tenkte, vandret tankene videre til alle gressplener, alle bakgårder i byene, alle blomsterkasser, alt arealet som er bortkastet dyrkingsplass. For hvis du kan ha blomster, kan du ha rotgrønnsaker. Hvis du kan ha plen, kan du ha potetåker. Det er et valg. Å anlegge en plen er i grunnen en form for luksus. Det er en flekk med jord som vi kan bruke til å dyrke mat. Hvis vi gidder. Men det gidder vi som regel ikke, og synes det er mer enn nok «ærbe» å klippe plenen hver uke.

Og har vi et lite areal med buskas, trær og lyng, er det utmerket beitemark for fe. Har du plass til et kaninbur, har du plass til et par høns, og vipps så har du egg. Hvis vi gidder. Men det gidder vi som regel ikke, det er mer enn nok «ærbe» å stelle for kaninen.

Det er rart at dyr som kan produsere mat til oss, er mer «ærbe» enn dem som bare er kjæledyr. Men du må ikke gå tur med en sau, og å gjøre rent i et hønsebur er ikke mer krevende enn å gjøre rent hos en kanin. Noen dyr er likere enn andre, var det ikke sånn?

Når folk sier til meg (og seg selv) at de ikke kaster mat, spør jeg ofte: Er du sikker?

Jeg antar at det avhenger av hvordan du definerer mat. Hvis du definerer mat som noe «spiselig med næringsverdi», så kaster du mat når beina fra kyllingvingene går i søpla. «De beina er da ikke mat, det er ikke spiselig?», kan du si.

Nei, altså, jeg mener ikke at du skal sitte og knaske i deg kyllingbein (selv om det går an, for spesielt kyllingbein er ganske porøse. Jeg har prøvd). Men at beina ikke er lett fordøyelige eller lettspiste i sin opprinnelige form, betyr ikke at de ikke har næringsverdi. For om du tar kyllingbeina og de kjøttrestene som sitter på dem, og legger i en kjele med vann, og koker dem opp (gjerne med rester av grønnsaker og eventuelt urter, salt og pepper), så får du både en eksepsjonelt god fond (frys den til senere) – og du bruker hele potensialet i matvaren. Hvis du gidder.

Hva med grønnsaker da? «Nei, jeg kaster ikke grønnsaker», sier du kanskje. «Bortsett fra det som er råttent og uspiselig, da». Men hva med den stumpen på purren, eller det innerste på salaten, den hvitløken som spira på benken eller den rynkete tomaten? Hos folk flest går det også i søpla. Selv om purren har røtter og kan få nytt liv og reprodusere seg i vinduskarmen. Og hvitløken som spirer, kan du sette rett i jorda, så får du mer hvitløk. Det innerste på salaten krever kun litt hjelp fra et glass med vann, så gror det fram ny salat.

Tankeeksperimentet mitt den filosofinatten for over ti år siden, endte opp med en rekke spørsmål til hvorfor ting har blitt som det har blitt. Spørsmål om hvorfor folk foretrekker unyttige pyntevekster framfor nyttevekster, om hvorfor de kaster middagsrester og spira hvitløk og klager over at det er dyrt med mat, hvorfor noen kaster biff som er en dag over datoen, mens andre driver med konteinerhopping. Det kulminerte med en tanke om at det blir vel sånn at vi utvikler oss til to forskjellige menneskefolk, i beste apokalypse skråstrek utopia-stil:

Den ene typen menneskefolk er dem som lever av grønnsaker som aldri har sett jord eller en meitemark, dyrket i kjemiske laboratorier (vegg i vegg med der de dyrker kjemisk kjøtt), de som lever i bygg av glass og betong, og kler seg i plast, mens de styrer verden og holder møter om å redde planeten, i høyblokker i byer der alle ser like ut.

Den andre typen menneskefolk er de som trekker seg ut skogen og rydder land. Som går tilbake til røttene, bygger husene sine av tømmer og legger tak med torv. De som søker til jorda, til det virkelig organiske, som setter seg rundt bålet om kvelden og deler varme med hverandre under skinnfellene om natta.

Nå går matprisene går opp, og verden er i krig, men fortsatt er det ikke sånn at folk flest vil gå tilbake til sånn det var før. Sånn det var da du vokste opp, og restemiddag kunne være hønsefrikassé laget på forrige middags kyllingrester, en fløteskvett og den skosåla som var igjen etter gulosten. Du vet, sånn det var da du spurte hva det var til middag, og mor svarte «luftsuppe og venteboller».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen







Mer fra Dagsavisen