Tendensen er klar: Barna er sykere og yngre enn før, symptombildene er komplekse og kapasitetsutfordringene er følbare. Nå trenger vi strakstiltak for å bedre den psykiske folkehelsa for barn og unge etter to år med pandemi og smittevern.
Flere barn og unge sliter
Det gjør inntrykk når 10-åringer havner på sykehuset for å få hjelp med alvorlige psykiske lidelser. Mange sliter med angst og depresjon, og spiseforstyrrelser er et økende problem også for de yngste pasientene. Sykehuset Østfold opplever eksempelvis en økning i antallet spiseforstyrrelser på hele 59 prosent fra 2019. Utviklingen bærer galt av sted.
Mange opplever at nedstengningen har fungert som et forstørrelsesglass på problemutvikling – den psykiske helsa har fått seg en støyt, og hadde du det tøft fra før så ble det for mange verre nå.
Vi blir preget når vi hører om barns strev, fortvilte pårørende og utslitte sykehusansatte som står i et kontinuerlig puslespill for å klare å møte et stadig økende behov for hjelp.
Tidlig inn
Når dette er situasjonen inne på sykehusene, er det grunnlag for bekymring for hva som skjer med alle som står i kø eller blir avvist. Hvis vi ikke ruster opp nå risikerer vi at barn ikke får hjelp før funksjonsnivået er bunnskrapt. Da vil tilfriskningen ta mye lengre tid, belastningen på familien og nettverket være større og behandlingsbehovet vare ved i lengre tid. Generelt tenker vi at jo tidligere hjelpen kommer, jo større sjanse har man til å bli frisk fort. Det er et stort inngrep i en barndom å tilbringe tid på sykehus.
Barn skal ikke avvises
Behovet for strakstiltak rettet mot barn og unge er stort over hele linja. Barna må få tilbud om tidlig og koordinert hjelp, og tiltaksvifta utenfor BUP må bygges ut med forebyggende lavterskeltiltak. Det er funksjonsnivået som må avgjøre om du skal få hjelpen du trenger, ikke diagnoser eller hva slags plager andre som står i kø har. Vi kan ikke ha det sånn at barn må bli sykere før de kan få hjelp til å bli friskere. Vi kan heller ikke akseptere at barn som trenger hjelp avvises. Dette er elementer vi håper blir reflektert i den nye opptrappingsplanen for psykisk helse.
[ Rapport om psykisk helse under pandemien: De mest sårbare har fått de største belastningene ]
Taktskiftet i psykisk helsevern
Kapasitet og kompetanse er faste mantraer i psykisk helsevern. Det må være på plass for at ansatte skal være i stand til å ivareta behovene til de ulike pasientene. Nå har ansatte vært på strekk over lang tid og sykehusene har måttet justere og tilpasse ressursbruken for å makte å levere på samfunnsoppdraget sitt. Selv om tilbudene fremdeles er forsvarlige, er det en grense for hvor langt strikken kan tøyes. Det varslede taktskiftet til regjeringen innen det psykiske helsefeltet og de økte bevillingene til psykisk helsevern må brukes til å både brannslukke for å lette dagens situasjon og legge dimensjonerte planer for årene som kommer.
Den psykiske folkehelsa for barn og unge vil være preget av koronatiltakene lenge etter at de er historie. Vi må ta innover oss at hjelpebehovet er prekært nå, og at BUP ikke kan stå i denne kapasitetsspagaten over tid.