Bystyrepolitiker Kvalbeins innlegg i Dagsavisen Demokraten 7.12 viser at hun ser ut til å ha misforstått hva Furutunsaken dreier seg om. Som MDG medlem i Fredrikstad er jeg overrasket og noe bekymret over MDGs påstander i denne saken.
Først. Politiker Kvalbein hevder at det er en myte at alle skal til Furutun. Dette er feil. Etter det vi vet så langt så skal samtlige tilbud om døgnavlastning i kommunale boliger legges til Furutun. Det er ingen myte. Det er det saken handler om. 90 barn skal dele på 30 plasser på Furutun. I gjennomsnitt skal barna være der 1–3 døgn i uka. Saken handler om hvordan avlastningstjenester for døgnavlastning i kommunale boliger skal utvikles. I kommunens saksfremlegg er det foreslått et alternativ, å samlokalisere all døgnavlastning i kommunale boliger på Furutun.
Politiker Kvalbein stiller spørsmålet; 1.) Dersom en kommune har valget mellom å tilby god avlastning til alle som trenger det, og å tilby Det Optimale til noen få – hva skal vi velge? Dette er rett og slett en konstruert problemstilling. Det ligger ingen alternativer i saksfremlegget på et godt eller optimalt tilbud. Alle familier som trenger avlastning har en lovfestet rett til å få det. Siden tjenestene gis til en sårbar og utsatt gruppe barn er det tydelige retningslinjer på dette området. Det handler altså ikke om optimal versus godt nok, men om tjenestene er i tråd med menneskerettighetsloven der barnekonvensjonen er inkorporert. Her er rådene fra samtlige fagmiljøer innen vernepleierutdanningen i Norge, samt samtlige interesseorganisasjoner for mennesker og barn med nedsatt funksjonsevne entydige:
- Døgnavlastning 1–3 døgn i uken er som å ha en bostedsadresse eller hjem nummer to.
- Furutunplanene bryter med normen om at døgnavlastning ikke skal ha et institusjonspreg.
- Furutunplanene bryter med normen om antall boenheter i døgnavlastningen.
- Dokumenterte ulemper ved store enheter.
- Planene er diskriminerende. Furutunplanen legger opp til en helt annen standard for funksjonshemmede enn for andre barn i kommunal omsorg.
Det er altså ikke snakk om at noen barn skal få et bedre avlastningstilbud enn andre, men at et stort antall barn med utviklingshemming- og/eller utviklingsforstyrrelse får et dårligere tilbud i kommunal omsorg i et segregert tilbud, enn andre barn. MDG Fredrikstad gikk til valg på at de skulle legge FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne til grunn for sin politikk. At dette er brudd på FN konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne er nokså åpenbart. Barneombudet og Likestillingsombudet roper varsku, men MDG politikeren snakker om et godt nok tilbud? Jeg er lei meg for at MDG forsvarer tilbyderperspektivet fra administrasjonen og ikke har et brukerperspektiv eller beboerperspektiv.
Politiker Kvalbein hevder at: I Furutun-saken synes det å være en misforståelse at kommunen har 100 millioner ledig til avlastning, og at disse lett kan brukes annerledes enn på en bygning avsatt til formålet. Dette stemmer ikke. Tja, enkelt er det åpenbart ikke, men det er faktisk politikerne som bestemmer hvordan budsjettrammen skal fordeles. MDG må ta ansvar for sine valg på dette området som for alle andre. Som bystyrepolitiker har man faktisk flere valg - man kan sende saken tilbake grunnet saksbehandling som ikke er god nok. Man kan foreslå å utrede alternativer eller man kan foreslå å flytte Kieråsen med et makstall for Furutun på 15 enheter.
Om politikerne har behov for å finne penger til å dekke arena Fredrikstad, ridesenter, tårn på Isegran, gratis ferje, ny segregerende Råkollen skole eller annet så får de stå for det. Men jeg tenker at det er feil å påstå at kommunen ikke har midler til å utvikle avlastningstjenester i tråd med statlige føringer. Vi som representerer folket er med på å bestemme hva pengene skal brukes til, MDG bestemmer om man vil utvikle Furutun til et sykehjem, selge det til boligutviklere eller lage et fantastisk rekreasjonssenter for befolkningen i Fredrikstad. Men å sette hensynet til et bygg opp imot sårbare barns rettighet til et avlastningstilbud i tråd med statlige føringer har verken med ansvarlighet eller nødvendighet å gjøre.
Politiker Kvalbein hevder at en utsettelse i realiteten er å utsette noen av de mest sårbare i samfunnet for en belastende risiko. Nei, den største risikoen er at disse sårbare må vente i to-tre år på at en dårlig løsning skal bli klar. Gitt de alvorlige tilstandsvurderingene som nå kommer fram fra fagforeningene bør man uansett sette i gang strakstiltak for å heve kompetanse og utvikle holdninger. En bygning som er klar om to-tre år vil uansett ikke løse disse utfordringene. Det må åpenbart settes i verk strakstiltak for å finne gode alternative boliger. Den jobben kan starte i morgen dersom politikerne vil.
Politiker Kvalbein uttaler at hun ønsker Furutun kan bli et godt møtested i et støttende nabolag. Dessverre tenker jeg at de fleste ser at en stor institusjon for 30 sårbare barn og unge samlet på ett sted kommer nok ikke til å være tilgjengelig for allmennheten, lekeplasser må gjerdes inn, innsyn og inntrykk må skjermes. Det er bare å ta en tur til Skaret i Sandnes eller andre lignende store institusjoner, det er slike plasser som benevnes med institusjonspreg i Husbankens veiviser.
Man bør som politiker kalle en spade for en spade. Om bystyrepolitikere velger å la seg styre av administrasjonens framstillinger (tilbyderperspektiv) til tross for dokumenterte saksbehandlingsfeil knyttet til medvirkning (som alle politikere sier de er opptatt av), åpenbare manglende vurderinger om barnas beste og optimistiske økonomiske kalkyler, er det politikernes valg. Politiker Kvalbein viser til Hanna Bergs utmerkede leserinnlegg der hun sier: Dessverre ser vi altfor ofte at økonomi avgjør hvor frie liv funksjonshemmede kan leve. Ja, og Furutunsaken er ikke noe unntak. Jeg er skuffet over at MDG ikke gjennomskuer at dette ikke harmonerer med det vi gikk til valg på.