Debatt

Det jeg har store problemer med å se, er å finne fordelene for barna

Institusjonspreg, og en stor samlet enhet, er ikke det vi trenger for våre mest sårbare i samfunnet.

«Hva er viktigst? Det som skjer innenfor, eller utenfor døra?»
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av: Lise Thorsø Mohr, mammaen til Mathias og bystyremedlem for Senterpartiet

Det er to år siden sist gang saken om Furutun ble satt på vent. Nå er vi i gang igjen. Jeg er politiker, men jeg er også mamma. Mammaen til Mathias. Mathias har et sjeldent kromosomavvik som har gjort oss avhengig av hjelp fra det offentlige. Blant annet avlastning.

Det ble en forsiktig start med min søster og hennes familie. Det føltes trygt å kjøre Mathias til tante en gang i måneden. Deretter fikk vi tilbud om avlastning hos en fantastisk ung jente som vi var så heldige å ha i to, tre år. Hennes familiesituasjon endret seg, og hun måtte si fra seg oppdraget.

Da Mathias var i privat avlastning, føltes det veldig trygt. Når det ikke lenger var et tilbud, kom Begby inn som et alternativ. Det står nemlig ikke private i kø for å være avlastningshjem for psykisk utviklingshemmede. Vel, Begby hørtes jo ut som et lite og oversiktlig hus, som lignet mer på et privat hjem. Vi ble tatt meget godt imot, og Mathias trivdes godt i flere år. Det var trygt og godt å levere Mathias på Begby avlastning, og han løp glad inn døra.

Så fikk vi beskjed om at Begby skulle legges ned. Mathias skulle flytte til Kiæråsen. Vi ble lei oss. Kiæråsen virket stort og uoversiktlig. Mange barn, mye mer uro og støy, og selvfølgelig flere ansatte å forholde seg til. Nå begynte Mathias å bli en ungdom, og etter et par år fylte han atten, og da oppheves tilbudet.

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at samtlige ansatte i avlastningsfunksjoner gir alt, og gjør så godt de kan.

Det jeg har store problemer med å se når jeg leser det siste saksfremlegget til oss politikere om Furutun, er å finne fordelene for barna. Det er økonomien som styrer. Hvorfor er Kiæråsen ikke lenger stor nok? Begby var for liten. Men, fungerer den dag i dag – pussig nok. Det er vel nå bortimot tolv år siden Mathias måtte flytte derfra.

I saksfremlegget er det et stort fokus på de ansatte, kompetanseutvikling og mulighet for flere heltidsstillinger. Ja, bra det.

Våre psykisk utviklingshemmede trenger ro, forutsigbarhet og gode rammer, og selvfølgelig godt utdannede ansatte. Det går jeg ut ifra er på plass uavhengig av lokasjoner. Små eller store.

Nå behøver jeg ikke lenger «å kjempe» for min sønn. Han er godt ivaretatt i dag og nærmer seg tretti år.

Det jeg vil med dette innlegget, er å få flest mulig til å forstå at institusjonspreg, og en stor samlet enhet ikke er det vi trenger for våre mest sårbare i samfunnet.

Fredrikstad kommune har en særdeles presset økonomi. Men, vær så snill mine politiske kolleger: Ikke la det gå ut over eldre pleietrengende, og våre sårbare barn i kommunen.

Avslutningsvis vil jeg si noe positivt om Furutun. En fantastisk beliggenhet. Flott turterreng utenfor døra. Jeg må allikevel spørre. Hva er viktigst? Det som skjer innenfor, eller utenfor døra? Vi som skal ta en beslutning vet altfor lite om hva som skal skje innenfor husets fire vegger. Dessverre.

Og, for ikke å nevne «sluttsummen på kassalappen» …

Les også: Interesseorganisasjoner kritiske til Furutun-prosjektet

Lise Thorsø Mohr (Sp), Fredrikstad