Debatt

«Så fin du var i fjor, når du var noen kilo lettere»

Hvorfor er det så naturlig å kommentere andre menneskers utseende?

«Jeg er kommet i en alder hvor jeg trives med meg selv. Selv om det henger litt her og der – og ting ikke er som for 20 år siden.» skriver Hege Hansen.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hvorfor føler så mange at det er helt greit å kommentere hvordan andre mennesker ser ut? For stor, for liten, for langt hår, for kort hår. For lesbisk, for homofil, for gamle klær … bla, bla, bla.

Er ikke det egentlig ganske ufint?

Jeg har opplevd å spørre noen om hvordan de opplever et annet menneske, og får til svar hvordan de ser ut:

«Sikkert grei ho, men veldig stor.»

«Jo da han var en flink lege, men han hadde ikke utseendet med seg.»

«Ho er snill, men hadde sikkert sett bedre ut om ho la på seg noen kilo.»

Og de mer direkte:

«Du var så pen med langt hår, hvorfor sparer du ikke ut igjen?»

«Så fin du var i fjor når du var noen kilo lettere.»

Hvorfor er det så naturlig å kommentere andre menneskers utseende?

Jeg tror at overdreven kroppspositivitet også gir et sterkt fokus på kropp.

—  Hege Hansen

Vi har en generasjon som vokser opp med et kroppsfokus som ingen av oss hadde. Jo da, vi hadde fokus på kropp, men ikke i den grad som det er i dag. Vi hadde ingen filter som gjorde oss penere og tynnere, vi ble ikke nedlesset av nakne kropper overalt.

Jeg tror at overdreven kroppspositivitet også gir et sterkt fokus på kropp. Fint å vise at kropp kommer i mange størrelser, og at vi er ulike – men kan det ikke bli for mye?

Vi er da ikke kroppen vår?

I dag så lever mange bloggere av å være lettkledd og uten klær – mennesker i alle størrelser lever av det. Er det bare jeg som synes det blir litt mye? Må alt dreie seg om kropp hele tiden? Kan man ikke bare være seg selv, og med klær?

Barn og ungdom sammenligner seg med andre – vi voksne gjør jo også det – og det er lett å få forvrengte syn på egen kropp av alt som florerer i media, og av å høre hva voksne mennesker sier om andre. Hvordan noens kropp og utseende ser ut, sier ingenting om hvem den personen er som menneske.

Hvor fin den personen er som menneske? Det er vel det som bør bety aller mest.

Jeg er kommet i en alder hvor jeg trives med meg selv. Jeg trives med meg, selv om jeg veier for mye, om det henger litt her og der – og ting ikke er som for 20 år siden. Samtidig så kler jeg meg og ser ut som jeg selv ønsker. At andre skulle ønske jeg hadde lengre hår eller færre kilo – det har jeg slutta å bry meg om.

Så kanskje vi skal tenke en gang ekstra, om det å snakke om andres utseende. Har man ikke noe hyggelig å si, så er det kanskje like greit å la være?