Debatt

Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre

Det er ikke alle som er glade for gjenåpningen av samfunnet. Fleskefrosken er en av dem.

Bæring i Fredrikstad
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.


BÆRING I FREDRIKSTAD: Demokratens journalist Gry Catinka Wold flyttet fra Bærum til Råde for noen år siden. I kronikkserien hennes møter vi blant annet Råde (samboer) og Bærum 2 (datter). Kollegaer og andre omtales med stedsnavn. I serien deler hun generelle betraktninger og tanker, og beskriver hverdagslivet i Råde og Fredrikstad. Serien belyser – med glimt i øyet – noen av de hverdagslige utfordringene en innflytter i Østfold kan møte på.

– Hva skal vi?, spør hun.

Det ene øret peker rett ut, det andre står halvveis opp. Valpeøynene ber om svar. Problemet er bare at «vi» skal ikke noe, det er bare jeg som skal. Jeg skal på jobb, og hun har aldri kjent et annet liv enn at det som regel alltid er noen fra flokkens øverste ledelse hjemme, eller at hun får bli med oss. Hun kan jo ikke forstå at nå skal verden bli helt annerledes.

Fleskefrosken, eller Dani som hun egentlig heter, kom til oss i juni i fjor. Et herlig, lubbent sirkus av en dansk-svensk gårdshund. Hun er nummer tre i hundeflokken. Fra før har vi Råde sin dvergpincher og Bærum 2 sin dansk-svenske gårdshannhund. Kallenavnet, «Fleskefrosken», fikk Dani rett og slett fordi hun 1) er tjukk og 2) spiser fluer. Og fordi hun sitter som en frosk og tidvis lager en slags gulpelyd mens hun rekker tunge et sekund. If it walks like a duck..., og så videre.

Jeg skal på jobb, og hun har aldri kjent et annet liv enn at det som regel alltid er noen fra flokkens øverste ledelse hjemme.

I George Orwells bok «Animal Farm», er det en overordnet tanke at alle dyr er like. Alle dyr er like mye verd, og alles meninger betyr like mye, og de må stå sammen mot menneskene. Revolusjonen ledes fram av grisene, med Old Major i spissen. Det er bare det at når menneskene er beseiret, så synes ikke grisene lenger at de er lik de andre dyra. De er jo litt smartere, mener de. Og så dannes det et skille mellom grisene og de andre dyra, noe grisene rettferdiggjør ved å si at «Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre».

Det er det hun sier med øynene sine, der hun sitter i buret sitt og ser meg gå ut døra. Lille, fine fleskefrosken. Som må vokse opp og bli stor. Og lære seg hva et hundeliv er. Lære at vi mennesker har utpekt oss selv til å være likere enn andre dyr. Ettersom samfunnet åpner opp, må jeg ta den litt tøffe avgjørelsen om at hunden min har det bedre hjemme, enn på kontoret sammen med meg. For når man er en liten fleskefrosk er man så sosial, så leken, og så meningssterk, at verken jeg eller kollegaene mine hadde fått gjort noe som helst hvis hun skulle reke rundt på kontoret. Og å være på kontoret bare for å få masse kjeft og strenge beskjeder, er ikke noe ålreit det heller.

Ettersom samfunnet åpner opp, må jeg ta den litt tøffe avgjørelsen om at hunden min har det bedre hjemme.

Så er det dette med buret, da. Alle våre hunder har kunnet være alene hjemme uten å finne på ugagn. Fordi vi har trent dem til det. Men i koronaåret har vi prøvd å trene på det, uten å komme så langt som til at hun skal klare det en hel arbeidsdag ennå. Også er hun jo en fleskefrosk, og ikke en vanlig hund. Fleskefrosker har ikke bare fluer på menyen, men også plastdingser, minnekort, sokker og hansker og slikt, og da er det tryggere å bo i et stort bur i begynnelsen. Det er ikke snakk om mange timene. Jeg – og hun – er så heldige å ha en arbeidsgiver som forstår at selv om ikke alle dyr er like, så har alle dyr egenverd. Og skal behandles deretter. Så nå har vi innkjøring, litt slik som man har i barnehagen med barn som også må vokse opp og bli store. For å sitere en annen forfatter: «Ja visst gör det ont när knoppar brister, ont för det som växer och det som stänger.»