Debatt

Bølger etter stormen

Valgkampen er over og politikerne skal ta fatt på hverdagen.

Hadde miljøbevegelsen bedt om råd, ville svaret blitt: Legg ned partipolitikken, bygg opp miljøpolitikken, søk allianse med de grønne elementer i alle partier, skriver Johannes Thue.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Da resultatene begynte å bli avklart kom Erna på banen, gratulerte Jonas med seieren og ønsket ham lykke til. Jonas kvitterte med en hyllest til statsministeren og takket for en strålende jobb i åtte år. Ryddig og sjenerøst, slik det skal være i et demokrati. Umiddelbart går tankene til presidentvalget i USA der den avgåtte presidenten fortsatt bruker enhver anledning til å proklamere at han ble frastjålet seieren.

Nå skal Støre sette sammen en ny regjering. Det byr på utfordringer. At regjeringsalternativene ikke ble avklart i valgkampen øker spenningen. AP ønsker SP og SV med i regjeringen mens SP vil bare ha en topartiregjering med AP. Det blir derfor spennende å se hvordan kabalen legges når resultatene ble slik at SV må med for å få en flertallsregjering med knapp margin.

Spennet mellom SP og SV er stort. Egentlig ligger de to partiene ideologisk på uforenelige kurser. SV vet at hvis de går med på for mye SP-politikk så mister de velgere til Rødt og SP vet at gir de for mye til SV så lekker de velgere til andre siden, antakelig mest til Høyre. AP må også manøvrere forsiktig. Gir de SP for mye, mister de velgere til SV og blir de for røde, lekker de til SP og sikkert også til borgerlig side.

Det er ikke en demokratisk nødvendighet at alle som mener noe skal kunne danne et politisk parti.

—  Johannes Thue Skogløkken, Fredrikstad

Men situasjonen kunne blitt enda verre om KrF og MDG hadde kommet over sperregrensen og Støre hadde blitt avhengig av støtte fra MDG, Rødt eller begge. Da kunne situasjonen lett blitt så kaotisk at Vedum hadde hoppet over til Erna, der mange mener Senterpartiet egentlig hører hjemme.

At så SP og vel også SV går inn i forhandlingene med ultimative krav, øker selvfølgelig Støres hodepine. Midt i valgkampen slengte FN sin klimarapport på bordet og alle trodde at dette ville gi MDG en kjempe-boost. Hvorfor endte de likevel under sperregrensen? En forklaring kan være at de ble for sinte og aggressive og ikke tok avstand fra opptøyer og sivil ulydighet.

En annen forklaring kan være at de bommet på det strategiske fiendebilde de bygget opp rundt oljeindustrien. Velgerne kjøpte åpenbart ikke påstanden om at det er norsk oljeproduksjon som er den store forurenseren, selvfølgelig fordi de på forhånd hadde lært at det er forbruk og forbrenning av olje og gass som gir de store CO₂- utslipp og videre at forbrenning av kull er enda verre. Om MDG skulle lykkes med en rask nedstengning av norsk oljeindustri ville dette ha en stor symboleffekt for MDG men ville ikke gi synlige miljøresultater så lenge andre leverer oljen som vi sparer.

Selvfølgelig skal Norge spille en aktiv rolle i miljøkampen, men da må vi gå etter de store forurenserne. Kina står for 30 prosent av verdens forurensing. Både i Europa, Russland, India og Kina er det kullfyrte kraftverk som hver for seg forurenser like mye som den samlede norske bilparken, og flere av disse landene har ikke rapportert inn sine mål i henhold til Parisavtalen.

Miljøkrisen er et verdensproblem som må løses av og i alle land. Hadde miljøbevegelsen bedt om råd, ville svaret blitt: Legg ned partipolitikken, bygg opp miljøpolitikken, søk allianse med de grønne elementer i alle partier. De er der, sikkert også i FrP. La forurensing stå alene i fiendebildet, legg press på de land som ikke følger opp og hjelp fattige land til å delta i prosessen. Oljen er et råstoff som brukes til mange formål fra asfalt på veiene til mange syntetiske materialer som vi har gjort oss avhengige av i medisinen, industrien og i dagliglivet. Derfor burde heller miljøbevegelsen si at oljen er en for verdifull ressurs til å bruke opp i forbrenningsmotorer og fyringsanlegg.

Med alle de taktiske og strategiske hensyn de rødgrønne rundt forhandlingsbordet nå sliter med, kan dette ta tid. Det beste kunne være en løsning nærmest mulig sentrum. De  ville da lett kunne hente støtte vekselvis fra begge sider. Det som imidlertid ville være en ønskeløsning for mange var en samlingsregjering mellom AP og Høyre. Partiene er faktisk enig i de store sakene. Fordelene med det ville være å bli kvitt småpartier som opptrer som pressgrupper og blåser opp statsbudsjettet med dyre hjertesaker for å komme over sperregrensen. 24 politiske partier stilte til valg med 315 lister og 4438 kandidater. Dette skriker etter en opprydding. Det kan bare gjøres ved å heve sperregrensen. Det er ikke en demokratisk nødvendighet at alle som mener noe skal kunne danne et politisk parti.

Johannes Thue, Skogløkken, Fredrikstad