Offentlig ansatte kan uten videre jobbe til de blir 70 år. Men hvis man gjør det og er født 1944–1953 taper man pensjon. Det skjer fra og med man blir ‘67+’ år (67 år pluss et tillegg som kalles for levealdersjustering).
Minst 20.000 offentlig ansatte har gått i «samordningsfellen». Pensjonsreformen er en felle fordi nordmenn har høy tillit til politikere og svært mange stoler på slagordet: «Det skal lønne seg å jobbe lenge».
[ Pensjonistforbundet samlet partier til valgdebatt ]
Når vi ofre henvender oss til arbeidsminister Torbjørn Isaksen (H) eller til sentrale politikere hos Arbeiderpartiet eller Høyre, får vi gang på gang høre dette: dagens regler innebærer at statsansatte fortsatt vil motta 66 prosent av sluttlønn dersom de starter uttak av pensjon fra folketrygden og offentlig tjenestepensjon samtidig. Svaret er ment å motbevise at man taper pensjon ved å jobbe etter 67 år. Men den som svarer slik ser ikke ut til å skjønne at 66 prosent av sluttlønnen i pensjon uansett hvor lenge man fortsatt å jobbe etter fylt 67+ år betyr pensjonstap.
For å kunne få pensjon fra folketrygden og offentlig tjenestepensjon samtidig, må man slutte å jobbe. Anta at en offentlig ansatt født i 1950 med full pensjonsopptjening har sluttlønn 600.000 kroner. Slutter hun ved 67+ år, så kan hun forvente å leve i 19 år til. Da vil hun få 7,5 millioner kroner over livsløpet i pensjon. Det tilsvarer 66 prosent av hennes sluttlønn ganget med 19.
[ Debatt: Hvorfor stemmer jeg på Arbeiderpartiet? ]
Slutter hun med 70 år, får hun 6,5 millioner kroner over livsløpet. Det tilsvarer 66 prosent av hennes sluttlønn ganget med 17 (et lavere tall). Staten har kortet ned hennes pensjon med 1 million kroner fordi hun jobbet 3 år lenger enn hun må.
Det hender gang på gang at arbeidsgiveren oppfordrer verdifull arbeidskraft til å stå i jobb etter fylte 70 år. (Det sier mye om informasjonen om pensjonsreformen at mange arbeidsgivere og arbeidstakere ikke aner at det finnes en samordningsfelle.) Hvis den tillitsfulle personen jobber helt til 73 år, får hun 5,5 millioner kroner. Det tilsvarer 66 prosent av hennes sluttlønn ganget med 14 år som hun kan forventes å leve. Som takk for hennes ekstrainnsats har staten kortet ned hennes pensjon med 2 million kroner. Fortsetter hun å leve etter nådd aldersgrensen (halvparten vil gjøre det) vokser hennes tap ytterligere.
Hun og hennes arbeidsgivere har bidratt med rundt 15 prosent av hennes lønn til den offentlige pensjonskassen hver måned gjennom et langt arbeidsliv. Det blir flere millioner kroner av det, men staten har nullet hennes offentlig tjenestepensjon.
Alt dette er meget godt dokumentert i en utredning som ble utarbeidet på oppdrag fra LO Kommune og LO Stat: «Nye samordningsregler fra 2011: Taper offentlig ansatte på å jobbe lenge?», som er elektronisk tilgjengelig: Nye samordningsregler fra 2011: Taper offentlig ansatte på å jobbe lenge?
For offentlige ansatte lønner det seg ikke å stå lenge i jobb. For svært mange betyr pensjonstapet en uverdig alderdom.
[ Pensjonistene får 3,58 prosent årsvekst i løpende alderspensjon i trygdeoppgjøret ]
Vi spurte statsministerkandidat Jonas Gahr Støre og fikk det skriftlige svar: «Arbeiderpartiets standpunkt er at ingen skal tape pensjon på å arbeide lenger. Tvert om, det skal belønnes.» Vi krever ingen belønning. Det holder med at vi får tjenestepensjonen som vi har spart til gjennom et langt arbeidsliv og som ansvarlige offentlige pensjonskasser har budsjettert for.
Senterpartiet, med SVs og Rødts støtte, er for at samordningsfellen oppheves og at vi får tjenestepensjonen som har blitt fratatt oss. Hvis det blir en rødgrønn regjering etter stortingsvalget får Støre en gylden sjanse til å omsette Arbeiderpartiets standpunkt i praksis.