I svære, mektige ploger kommer disse eventyrfuglene seilende over hustakene våre på vei til beiteplasser inne i landet i morgengryet og tilbake til holmer, skjær, enger og jorder ute ved kysten i skumringen.
[ – Fuglen truer det norske artsmangfoldet ]
Av og til kan det være opp mot hundre gjess i en og samme plog. Og er du riktig heldig, velter plog etter plog med grågås og andre gjess utover den klare himmelen. Gjessene skvatrer og kakler liksom med hverandre under flukten, og vi mennesker føler oss kanskje litt små og andektige der vi står stille og betrakter dette årvisse naturfenomenet. Noen fylles av en eller annen grunn med vemod, andre med en uforklarlig lengsel uten at vi vet etter nøyaktig hva…
Ingen har vel beskrevet akkurat dette bedre enn Knut Hamsun i den boka han fikk nobelprisen for i 1920, «Markens Grøde». Der skriver han om grågåstrekket over Sellanrå, gårdsbruket langt inne i villmarka, på denne måten:
«De var heldige med det – på Sellanrå – at hver høst og vår – så de grågåsen seile i flåte over villmarken – og de hørte hennes snakk oppe i luften. Det var som en tale i villelse. Og det var som Verden sto stille det øyeblikk – til toget var forsvunnet. Kjente ikke menneskene en svakhet glide gjennom seg nå? De begynte sitt arbeide igjen, men de tok etter ånden først. Noe hadde talt til dem hinsides fra.»
[ Årets Ord i Grenseland utforsker moderskapet (+) ]
Slik skildret altså Hamsun det gåtefulle grågåstrekket høst og vår, og hvordan han trodde det virket inn på menneskene.
Hos andre gjør kanskje synet av en mektig gåseplog over himmelen at tankene heller faller på en annen nobelprisvinner i litteratur. Den første kvinnen som noensinne fikk prisen: Selma Lagerløf fra Sverige og hennes mer enn hundre år gamle fantastiske fortelling om «Nils Holgersons forunderlige reise».
Der blir den litt utilpasse gutten Nils, plutselig skapt om til en bitte liten miniputt på størrelse med en teskje. Lille Nils blir etter hvert godvenn med nettopp grågjessene. Han får være med på en vidunderlig og meget opplevelsesrik luftreise over hele Sverige mens han sitter og holder seg fast i nakkefjærene til en av fuglene. Historien om Nils Holgerson har bergtatt barn og voksne over hele Norden i generasjoner – og ingen her i Norge som har hørt radiohørespillet om Nils i NRK glemmer noensinne Akka fra Kebenekajse og de andre villgjessene.
Nils fikk også lære litt om livets harde realiteter der han satt oppe på gåseryggen – blant annet at han måtte lære seg til å drikke luft når han var tørst og spise vind når han var sulten. Boka om Nils Holgersons vidunderlige reise med grågjessene ble snart også den mest populære geografiboka for barn i Sverige.
I dag har gåsebestanden tatt seg usedvanlig kraftig opp og blitt et problem for mange bønder. Gjessene spiser opp avlingene og ødelegger mye. Derfor er det nå innført utvidet jakttid på de store fuglene. Men gåsejakt er ikke så enkelt som det kan se ut.
Dum som ei gås, er det et uttrykk som heter. Det stemmer dårlig med virkeligheten. Når grågjessene setter seg ned på et nytresket jorde om høsten for å nappe til seg korn, er noe av det første flokken gjør, å sette ut vakter. Med langstrakt hals og vaktsomme øyne passer voktergjessene på mens de andre spiser. Ved den minste unormale bevegelse i nærheten varsler en av vaktene med et lite skrik, og hele flokken går på vingene i en sann kakofoni av snadring og vingebrus. Gjessene tar seg noen svinger over beiteplassen før de én etter én går i plogformasjon og seiler av gårde med huggende vingetak. Dét er også et herlig skue som slett ikke er umulig å få med seg her i distriktet nå om dagen.
Snart reiser grågjessene fra oss for godt. Men til våren er de tilbake, og vi får igjen sjansen til å drømme oss bort under gåsetrekket og kanskje stille Knut Hamsuns spørsmål til oss selv om vi ikke «kjenner en liten svakhet glide gjennom oss nu…»
[ Simonetta og Hans Saenger – et liv i kunst og kjærlighet (+) ]