Omstilling krever ressurser og handlekraft

Allikevel virker det som klimakampen står og stagger på stedet hvil. Det handler fortsatt i stor grad om hva vi bør gjøre som enkeltmennesker og hvor mange kvoter Norge kan kjøpe for å pynte på eget klimaregnskap.

Alt for lenge har klimapolitikken handlet for mye om mål og datoer mange år fram i tid, og i hvilken dunk vi kaster avfallet.

Rødt er ikke enige i dagens klimapolitikk – som kutter for lite, for langsomt og for urettferdig.

Alt for lenge har klimapolitikken handlet for mye om mål og datoer mange år fram i tid, og i hvilken dunk vi kaster avfallet. De fleste partiene er enige om at noe må gjøres, men få viser handlekraft til å gjennomføre tiltak som monner. Faktisk har de norske utslippene gjennom skiftende regjeringer og stadig økt fokus vært mer eller mindre konstante de siste 30 årene.

[ Debatt: Rettferdig klimapolitikk – ikke fryktpolitikk ]

Vi trenger handling for å få ned klimagassutslippene nå, og helst på en måte som ikke rammer urettferdig, men som gir storselskapene og den politiske eliten det ansvaret de har.

For Rødt er det viktigste at vi oppnår tilstrekkelige kutt raskt nok, og at fellesskapet tar ansvar og styring over omstillinga. Da må vi ta i bruk hele statens virkemiddelapparat, og bruke betydelig mer penger enn det markedet er villig til. For å få til denne omstillinga er vi avhengige av store og langsiktige investeringer. Markedet allokerer ressurser etter kortsiktig avkastning. Det er ikke et system som fungerer. Det viser Norges klimaregnskap tydelig.

[ Benedicte Lund (MDG): – Jeg heier på AUF for deres tydelige standpunkt i klimakampen ]

Rødt mener Norge må bruke statens sterkeste finansielle muskler – noe av oljefondet – for å sikre finansieringa av klimaomstillinga. Å investere i klimavennlig industri og infrastruktur i Norge er ikke bare bra for å kutte utslipp, men kan også bidra til verdiskapning på sikt. Det burde være mindre kontroversielt å bruke oljefondet til å investere i fremtiden enn å kjøpe opp handlegater i London og aksjer i miljøfiendtlig industri. Det kommer til å koste å kutte i utslippene, men å gjøre ingenting blir garantert dyrere.

Det burde være mindre kontroversielt å bruke oljefondet til å investere i fremtiden enn å kjøpe opp handlegater i London og aksjer i miljøfiendtlig industri.

Skal vi klare omstillinga så nytter det ikke å kun skru opp prisene på ting som er grunnleggende viktige for folk og skyve alt ansvaret over på hver enkelt av oss. Skal elbil bli et reelt alternativ for alle så må ladestasjoner bygges ut i hele landet. Skal vi få utnyttet potensialet i biogass så må det subsidier til for at transportbransjen i større grad skal tørre å satse på dette. Skal industrien elektrifiseres så er vi helt avhengig av billig kraft, og da må staten oppgradere vannkraftanleggene.

Det aller viktigste tiltaket for en mer miljøvennlig energibruk er ikke å produsere mer, men bruke mindre. Da må det for eksempel settes av midler til energieffektivisering av bygg.

[ Kommentar: Når har vi nok? ]

Skal vi få ned trafikken i byene så kan vi ikke bytte ut fossilbil med elbil, da må heller kollektivtilbudet styrkes. Ved å innføre momsfritak på reparasjon av varer, så vil det lønne seg å reparere fremfor å kjøpe nytt.

Mener vi alvor med at vi ønsker å gjøre vårt for å nå målene i Parisavtalen så må Norge bruke økonomiske muskler for å omstille. Og vi må skue utover vår egen navle.

Skal vi klare omstillinga så nytter det ikke å kun skru opp prisene på ting som er grunnleggende viktige for folk og skyve alt ansvaret over på hver enkelt av oss.

Rødt er grunnleggende kritisk til den territorielle oppdelingen av utslipp, som gjør at et produkt produsert med høye utslipp i et land, kan importeres og forbrukes i et annet uten å virke inn på klimaregnskapet der. Dette gjør at tiltak som tilsynelatende kan se gode ut på norske klimaregnskap, i virkeligheten kan bidra til utslippsøkninger globalt. Dette gjelder for eksempel tiltak som kutt i norsk kjøttproduksjon, om det erstattes med importert kjøtt. I stedet mener vi at alle tiltak bør vurderes med tanke på hvorvidt de bidrar til globale klimagassutslipp.

Vi bor og bruker opp ressursene på en og samme klode. Vi kan ikke se på utslipp i Norge isolert. Vi må se på hele klimaregnskapet til Norge, fra produksjon i utlandet til forbruk i her hjemme. Det er prinsipielt feil at rike land kan kjøpe seg ut av utslippskutt, og at vi ikke regner inn vårt overforbruk i klimaregnskapet.

Nå trenger vi reell handling mer enn noen gang.