Debatt

Smittefrykt eller utegående husdyr?

Gjennom gjentatte portforbud for utegående høns viser Mattilsynet sin intensjon om å ensrette husdyrholdet i Norge.

Bøndene Camilla Lester-Wadtvedt og Johannes Solberg.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Den 1. juli vedtok Mattilsynet et nytt portforbud for tamhøns i regioner omkring Oslofjorden, med begrunnelsen at det var funnet død fugl med høypatogen fugleinfluensa. På Mattilsynets nettsider (20/7) heter det at «dyrene skal holdes innendørs eller inngjerdet og under tak ute for å hindre at de blir smittet fra ville fugler», og i neste omgang «hindre smitte fra ville fugler til fjærfehold».

Undertegnede og flere bønder som driver med utegående høns som næring har imidlertid nektet å etterkomme portforbudet. Våre høner går ute, ofte i flyttbare hønsehus, noe som sikrer hønene sol, grønt gress og mulighet for naturlig atferd.  Denne driftsformen gir dyrene maksimal dyrevelferd, samt at eggene blir av meget god kvalitet. Et viktig aspekt ved utegang er at hønsenes helse blir bedre, slik at immunforsvaret kan håndtere de virus og bakterier som er naturlig til stede i et husdyrhold.

Det er mange grunner til at portforbudet ikke bør overholdes av dem som driver med utegående fjærfe. Det å skulle følge et portforbud som innføres over natta, når som helst på året, innebærer i praksis næringsnekt for bøndene. Få av oss har plass eller ressurser til å plutselig å skulle ta inn flere hundre høner under tak. Konsekvensen blir da må måtte slakte ned friske høns, som skulle gi bonden en inntekt å leve av. Mattilsynet har dessuten selv godkjent og registrert driftsformer med utegående høns, derfor opplever vi disse kravene urimelige.

Mattilsynet styrer konsekvent unna «elefanten i rommet», nemlig de store problemene som oppstår ved å holde dyr innestengt, med altfor liten plass og med påfølgende vantrivsel.

—  Johannes H. Solberg, bonde med frie, utegående høns og frilandsgris.

Portforbudet har dramatiske konsekvenser. Det forventes da god dokumentasjon om virkningene av tiltaket. Men Mattilsynet har dessverre ikke adressert våre forespørsler om dokumentasjon på at smitte går fra utegående driftsformer til fjærfehold i «lukkede anlegg». Tvert imot finnes det dokumentasjon på at smitte er tett forbundet med industrialisert hønsehold (se Linda Madsens «Avian flu mobilities. Following bio (in) securities in Turkey and beyond», eller Bodensee-undersøkelsen). Man må kunne forvente at Mattilsynets ansatte kjenner til hvordan, hvor og hvorfor smitte oppstår når de bruker «smitte» som argument for drastiske tiltak.

De helt åpenbare utfordringer når det gjelder smitteutbrudd skyldes industrielle anlegg, hvor fuglene lever tett (9 høner pr. m²!), mistrives, og hindres i å utvikle naturlig immunforsvar. Men ut fra hvordan Mattilsynets representanter uttrykker seg i media, virker problemstillinger knyttet til industrialisert husdyrhold å være helt uten interesse. Mattilsynets Lars-Erik Rodnestveit sier i en artikkel på nrk.no (9/7 d.å.) at hvis man får smitten «inn i de store, kommersielle fjærfeholdene, så vil man bli nødt til å avlive og destruere store mengder fjørfe». Det er altså de utegående fuglene som er problemet for Mattilsynet, selv om det ikke er fremlagt dokumentasjon på at friske, utegående fugler formidler smitte inn i «lukkede anlegg».

Hva kan da ligge bak Mattilsynets stadige påbud om å få utegående høns inn under tak? Mangelen på dokumentasjon fra deres side fører til en mistanke om en generell uvilje mot utegående husdyrhold. I en artikkel som adresserer temaet (nrk.no 16/7 d.å.) anfører Mattilsynets direktør for regelverk og kontroll Ole- Herman Tronerud begrepet «smittesannsynlighet» som viktig i deres vurderinger av utegående høns. Spørsmålet er hva en beregning av «smittesannsynlighet» innebærer. Ethvert utegående dyr representerer jo en «smittesannsynlighet», nettopp ved å bevege seg utendørs, utsatt for vær og vind, jord, planter og andre dyr. Jeg mener at denne angsten for «smittesannsynlighet» umuliggjør utegående husdyr generelt.

Mattilsynet styrer konsekvent unna «elefanten i rommet», nemlig de store problemene som oppstår ved å holde dyr innestengt, med altfor liten plass og med påfølgende vantrivsel. Denne unnvikelsen bekreftes i en brevveksling mellom organisasjonen «Dyrenes rett» og Mattilsynets seksjonssjef Julie Grimstad (29/6) om temaet utegående gris, hvor det sies at «de fleste svinehold i Norge har strenge smittevernrutiner som medfører at de er mindre utsatt for slik smitte». Underforstått må husdyrene beskyttes fra naturen de er en del av. Det naturlige anses som problematisk, farlig og ukontrollerbart.

Det å løsrive dyrehold fra den siste rest av hva som kan sies å være et dyrs naturlige væremåte, er dramatisk. Samtidig dobbeltkommuniserer Mattilsynet når de ønsker å fremstå som et talerør for dyrevelferd. I nevnte artikkel ovenfor, sier Tronerud at portforbudet trer i kraft «for å beskytte hver enkelt fugl mot å bli syk og dø, rett og slett» (nrk.no 16/7). Dette er en grov manipulering av faktiske forhold. Dyr blir syke og dør av industrielt dyrehold, ikke av småskala dyrehold på naturens premisser. Enhver som har arbeidet i et moderne hønseri vet at det er helt normalt å plukke døde fugler der. Mattilsynet må innse hvor skoen trykker og tilpasse tiltakene deretter.

Min antakelse er at Mattilsynet ønsker å skille «produksjonsdyr» fra natur i den hensikt å kunne kontrollere alle faktorer i produksjonen. Rondestveit (nrk.no 9/7 d.å.) frykter at «tilgangen til egg og fjærfekjøtt» kan blir et problem hvis store lukkede anlegg rammes av smitte. Det er altså ingen evne til å se det relevante i at alternative driftsformer kan være mye mer helhetlige når det gjelder både fôr (beiting) og areal. Samtidig gir matproduksjon med utegående friske dyr et mye bedre og mer næringsrikt produkt, noe som burde kunne oppveie Rondestveits bekymring for næringstilgangen til det norske folk. Det er nok nedlagte og «ikke-drivverdige» småbruk å ta av for slik produksjon, og jeg er sikker på at mange hadde hatt interesse av småskala drift hvis det hadde vært bedre tilrettelagt for dette.

Jeg vil vende tilbake til spørsmålet om ikke Mattilsynet målbærer en underliggende uvilje imot utegående husdyr generelt. Det synes klart at Mattilsynet mener at alle produksjonsdyr skal kontrolleres i lukkede, sterile anlegg, og at utegående dyr er en forstyrrende faktor i denne sammenheng. Enn så lenge har ikke Mattilsynet kommet med noen uttalelser som peker i retning av at de vil ha et framtidsrettet landbruk på naturen og dyras premisser. Deres handlingsmønster er fryktbasert, ut fra tanken om «smittesannsynlighet».  Småskala-virksomheter som preges av et mer naturnært dyrehold representerer en realistisk vei ut av et uføre med dårlig dyrevelferd, sykdommer og produkter med lavt næringsinnhold. Disse blir for Mattilsynet ikke en ressurs, men en trussel. Mattilsynet er de facto blitt en beslutningsmyndighet som intensjonelt styrer utviklingen av dyrehold i Norge.