Debatt

Noen ganger finner jeg rett og slett ikke ord ...

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si, og noen ganger tenker jeg at den kampen her er dødfødt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg vet at kampen ikke er dødfødt, men jeg blir helt tom for ord innimellom … Og jeg skjønner ikke hatet. Jeg fatter ikke hvor alt det sinnet kommer fra, og hvorfor. Jeg skjønner det bare ikke.

I en gruppe på Facebook, er det lagt ut historien om pride-flagget på Bøler skole, som til slutt ble malt på bakken fordi det ble stjålet hver eneste natt. Samtlige er hvite norske sinte menn og damer. Fryktelig sinte menn og damer- i sin beste alder. Hvor antakelig de fleste har både barn og barnebarn. Og det her- det skremmer meg litt.

Og hundrevis av flere …

Er det sånn vi ønsker landet vårt skal framstå? Jeg prøver å scrolle gjennom, og heie på de innimellom som står opp mot det her, og mange prøver å forklare ting på en saklig måte – uten å nå gjennom.

Det her gjør meg trist. Jeg får vondt i hjertet når jeg ser alle disse holdningene, og alt det hatet som er på grunn av mennesker som meg.

Holdningene dras med videre til neste generasjon.

—  Hege Hansen, blogger: hegeslillerom, skeiv mamma

Jeg blir litt motløs. Jeg skjønner det kan være uvitenhet, mangel på kunnskap eller frykt – men likevel. De fleste vet vel såpass at man ikke snakker sånn? De fleste vet vel at homofili verken smitter eller er noe galt? Eller gjør de egentlig det? Og hvordan kan det i så fall læres? Hvordan kan disse holdningene snus?

For hvordan går det med barna til de her, om de skulle vise seg å ikke passe helt inni den «A4-boksen»? Vil de få alt det hatet her også, eller er det bare på nett – bak et tastatur det er greit å skrive sånn?

Jeg vet ikke, men jeg tenker det bør synliggjøres. Og vi bør ha en stemme imot. For de holdningene her, de dras med videre til neste generasjon. Nettopp derfor er det så viktig å få det som en naturlig del inn på skolen. Det er så viktig at skoler flagger og setter et standpunkt.

For det kan være den støtten en som ikke får det hjemme, trenger … Holdninger starter hjemme, først og fremst.

Jeg har blogget i to år nå, og føler at jeg har blitt litt kjent med flere av dere som følger meg. Flere har sendt meg meldinger jevnlig. Det startet med mange som var i skapet, og som levde skjult med legningen sin. Mest voksne, men også noen unge. Og jeg har fått følge historien til flere, sånn litt på sidelinjen- samtidig som jeg har fått ta del i mange innerste tanker- og det er jeg takknemlig for å få lov til.

Det er kanskje litt enklere å tømme hjertet sitt til noen man ikke kjenner så godt, og som har gått igjennom det samme. Jeg føler at jeg bærer på noen hemmeligheter etter disse to åra her. Det har blitt mange betroelser, og dem skal jeg ta godt vare på.

Det er flere som har stått fram på veien, og det er fint å være med litt på den ferden. Fra å gå fra frykt og å være livredd – til å kjenne på den gleden som man får i etterkant. Det er utrolig fint å få være litt med på.

Og det gjør hele den litt offentlige reisen min verdt det.

Flere har jeg blitt utrolig glad i, og jeg tar meg ofte i å tenke på hvordan det går med dere. For jeg vet så innmari godt hvor vanskelig det er.

Når hele livet virker å være på stell - kanskje gift, og med barn, hund og bil og hus. Så går man egentlig og er en annen enn det alle tror. Man går, ofte i årevis, og kjenner på så sterke følelser som man ikke tør å dele med noen. Og en frykt som blir helt altoppslukende.

Det er vanskelig som voksen å innrømme løgnen man har hatt i mange år. For det føles som en løgn. Mot seg selv, og mot alle andre.

Og jeg tror at uansett hvor mye vi prøver å holde de følelsene nede, så stopper det seg til slutt. Fordi det handler om hvem vi er. Og det er vel kanskje begrensa hvor lenge vi klarer å skjule hvem vi er. Det er kanskje begrensa hvor lenge vi skal skjule det også?

Så, jeg vil bare si at jeg heier på dere. Vi er mange som heier på dere, og mange som vet hvordan det føles …