Debatt

Produsentene jobber døgnet rundt, med hjelp fra svigermor, onkler, naboer og pensjonister

Nå er vi i tolvte time. Gartnerne blir mer slitne og for hver dag som går og de lurer på når hjelpen kommer.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hvis du eier tusen plommer.

kan du leve hele året. Har du hull i dine lommer kan du klø deg selv på låret – heter det i visen.

For gartnerne kan dette bli ramme alvor.

Etter at pandemien kom, har det norske folk gått tilbake til sine røtter. Småbrukstrenden er tydelig. Nå vil alle bo på landet. Hageinteressen har eksplodert og bevisstheten om verdien av norsk produksjon av trær, busker, stauder, frukt, bær og grønnsaker er historisk høy. Grønt i kostholdet knyttes til smak, helse og bærekraft. Det er i et stengt samfunn vi innser verdien av det vi har. Og ikke minst hva vi kan miste.

Grøntnæringen er viktig i arbeidet for et mer bærekraftig samfunn. Det vi har i Norge kan og bør aldri erstattes med import. Når vi velger norsk, gjør vi det av en grunn. Bruken av plantevernmidler i norsk produksjon er minimal, det samme gjelder antibiotika i husdyrhold. Den gode plantehelsen i Norge er vårt viktigste vern mot organismer fra importvarer som truer naturen. Et levende kulturlandskap er også helt nødvendig for å bevare vårt biologiske mangfold. Vi velger norsk fordi vi vil ha ferske varer av god kvalitet. Fordi vi vil ha kortreist. Fordi vi kjenner oss stolte, og for å støtte opp under norsk produksjon.

Men året 2021 har vært svært vanskelig for gartnerne. Landet stengte for innreise, og de som skulle komme for å jobbe i sesongen fikk ikke slippe inn. Politikerne oppmuntret til normal drift, noe som kunne tolkes som at det fantes en plan og en løsning. I de kommende månedene ble det smertelig klart for oss at ingen kunne løse situasjonen. Bruk norske arbeidsledige, sa politikerne, men nordmenn vil ha helårsjobb. Det er svært arbeidsintensivt i sesongen, og over tid har det blitt vanlig at arbeiderne kommer fra andre land. Fri flyt av arbeidskraft er som kjent en av EØS-avtalens fire friheter. Det har vært en gode for både arbeidsgiver og arbeidstaker i lang tid, men i denne situasjonen ble det grøntsektorens akilleshæl.

De norske arbeiderne som skulle høste det regjeringen har oppmuntret til å plante, de finnes ikke.

—  Katrine Røed Meberg, generalsekretær i Norsk Gartnerforbund

Selv om grøntnæringen ble definert som samfunnskritisk, har politikerne vært klare på at unntaket i regelverket for innreise skal tolkes strengt. Og strengt ble det.

Produsentene jobber døgnet rundt, med hjelp fra svigermor, onkler, naboer, pensjonister og det de har klart å skaffe av arbeidsledige og studenter som vil jobbe på jordet og i veksthus. De bruker timer på søknader og forhåndsgodkjennelser for innreise. De bruker timer med NAV med håp om å kunne rekruttere. Samtidig som de selv har stått i åkeren, hengt i stigen, stått for opplæring og styrt bedriften har de hatt telefoner, kontorarbeid og møter – tidlig og sent, – gjerne fra traktoren. For de norske arbeiderne som skulle høste det regjeringen har oppmuntret til å plante, de finnes ikke.

Nå er vi i tolvte time. Gartnerne blir mer slitne og for hver dag som går og de lurer på når hjelpen kommer. Kommer den ikke, må grønnsakene pløyes ned og matsvinnet kommer å bli stort. Investeringer og arbeid forgjeves.

Norsk Gartnerforbund og andre landbruksorganisasjoner har jobbet utrettelig i vår for å få myndighetene til å forstå hva som er i ferd med å skje. Det møtes med forståelse, men få konkrete tiltak som nytter. Opplæringsmidler er bra, men da må du jo ha folk å lære opp. Økonomiske erstatninger kan kanskje hjelpe bedriftene. Men vi ønsker også å redde avlingene.

Den store skrekken er importsmitte, ikke minst for gartnernæringen. Men næringen har vist å håndtere dette med glans. Karantene, testing, gode rutiner har bidratt til det. På gården bor og jobber man i kohorter og smitteverntiltakene er svært strenge. Produsentene lagde planer for dette allerede i 2020.

Vi kan gjerne sammenligne med Finland. Så tidlig som i januar gikk den finske Jord- og skogbruksministeren ut og fastslo at myndighetene hadde tatt grep for å sikre nok arbeidskraft til næringen. I Norge står vi nå midt i sesongen, og det foreligger fortsatt ingen løsning. Grøntnæringen er definert som kritisk samfunnsfunksjon også i Norge, men likevel får vi ikke inn de som skal høste.

Det haster! Nå må regjeringen ta pennen fatt!

Katrine Røed Meberg, generalsekretær i Norsk Gartnerforbund.

Mer fra: Debatt