Jeg tror mye av det som gjør det vanskelig for mange å godta en generell avkriminalisering av rus, også for ungdom, er at man tror at dette er å signalisere at rus er ufarlig og at det er greit for unge å bruke rusmidler. Dette er en feilslutning.
[ Rusliberalisering - ikke i mitt navn ]
Det å ikke straffe en handling er ikke det samme som å godta og godkjenne den. Dette handler heller om å ikke fordømme denne personens valg, fordi det er vanskelig å skulle utøve godt endringsarbeid når man allerede har fordømt handlingene man skal jobbe med.
For ungdommen handler det ikke om å alltid være trygg, det handler om å alltid vite at det er hjelp å få.
— Live Ballière Sevaldson
Dette handler blant annet om tilliten man er avhengig av mellom voksen og ungdom for å kunne jobbe godt med disse problemstillingene. Hvis ungdommen vet at vi som voksne er tilhengere av å straffe dem for overlevelses- og mestringsstrategiene sine, vil det være svært vanskelig å bygge opp tillit og være åpen og ærlig, både om hva rusen faktisk gir dem, hva de tenker om eget rusbruk og om eventuelle sprekker. Dette setter ungdommen i større fare enn om vi som voksne hadde forholdt oss klokere til problemstillingen, som noe som vi ønsker å endre, men som vi samtidig forstår at har en funksjon for ungdommen.
[ Regjeringens rusreform – feilslått luftslott? ]
Vi må jobbe relasjonelt med ungdommene våre. Bygge opp trygge relasjoner basert på en gjensidig tillit og respekt. Hvor de tør å komme til oss når de driter seg ut (spoileralert, dette kommer til å skje flere ganger, gjerne på samme ting). Der vi ser ressursene, og viser dem at vi setter pris på HELE dem. At vi liker dem like godt når de driter seg ut, når de provoserer og irriterer, som når de gjør det bra på prøva, scorer mål, får jobben eller bare klarer å ta imot en klem eller litt hjelp. Vi må jobbe for å gjøre ungdommene våre robuste og resiliente. Det betyr at det er bare bra at ungdommene møter motgang og stress, så lenge de opplever dette håndterbart, eller opplever at de har noen å gå til for å få hjelp når de ikke lenger vet hva de skal gjøre. Slik bygges resiliens, slik bygger vi trygge, robuste, reflekterte ungdom.
Dette betyr ikke at vi skal si at det er greit at ungdommer ruser seg, for det er det ikke. Det handler om å legge vekk den moralske fordømmelsen av ungdom som ruser seg og heller lete bak denne atferden, og spørre hvorfor denne ungdommen ruser seg? Og for ungdommen handler det ikke om å alltid være trygg, det handler om å alltid vite at det er hjelp å få.