Debatt

Fellesskapet er veien til frihet

NHO lokker med «valgfrihet», fordi de vil gjøre velferdstjenestene til markeder for sine medlemsbedrifter. Men veien til mer frihet i velferdstjenestene går gjennom felleskapet, ikke privatisering.

NHOs oppskrift er verken ny eller uprøvd. Vi trenger ikke reise lengre enn til Sverige, for å se en velferdsmiks av  omsorgstjenester i dyp krise, skriver Cathrine S. Amundsen, spesialrådgiver
For velferdsstaten. Illustrasjonsfoto:
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Derfor er det viktig med en velferdsmiks …» skriver Torbjørn Furulund i NHO. I Rogalands Avis (03.05) avslutter overskriften med « … i Rogaland», i Trønderdebatt (30.04) med « … i Trøndelag», i Dagsavisen Demokraten (30.04) « … i Viken» osv. Lokal vri betyr ikke at NHO tar hensyn til lokale forskjeller. Teksten er lik og følger reklamens logikk. Den lokker deg med budskapet: «Er du ikke fornøyd med tjenestene fra det offentlige, så bør du kunne velge en privat leverandør (uten at dette koster deg noe ekstra.»

Hvem vil ikke svare ja til et slikt tilbud? Men når noe høres for godt ut til å være sant, så er det ofte for godt til å være sant. Den norske velferdsstaten er bygd på fellesskapsløsninger finansiert gjennom skatt, der det offentlige har drevet tjenestene i samarbeid med private ideelle virksomheter uten mål om fortjeneste. Det har sikret en rettferdig fordeling av fellesgoder, over hele landet. Velferdsmodellen vår trues nå av en privatiseringsivrig regjering, skattekutt og stramme kommunebudsjetter. Det er valg i år. Da fris det til velgernes instinkter, fordi vi alle ønsker å være myndige i eget liv og vil velge mest mulig for oss selv og våre nærmeste.

Eldreomsorgen trenger skikkelige lønns- og arbeidsvilkår, flere ansatte og hele stillinger.

—  Cathrine S. Amundsen, spesialrådgiver For velferdsstaten

Medaljens bakside er at rammene for vår valgfrihet innen fellesfinansierte velferdstjenester alltid settes i stats- og kommunebudsjettene. Felleskassas størrelse avgjør hvor stor valgfrihet vi kan få i møte med velferdstjenestene.

NHOs oppskrift er verken ny eller uprøvd. Vi trenger ikke reise lengre enn til Sverige, for å se en velferdsmiks av  omsorgstjenester i dyp krise. Eldre kan velge logo på uniformen til den som hjelper, men ikke innholdet i hjelpen. Mange velger ikke i det hele tatt og forsvinnende få gjør omvalg. Ansattes lønns- og arbeidsvilkår presses, fordi de er den største kostnaden. Lavere lønn gir mindre bidrag til fellesskapet gjennom forbruk og skatt, men mer fortjeneste til kommersielle eiere. Svenske helsefagarbeidere og sykepleiere søker seg til Norge. Privatisering er et samfunnsøkonomisk tapsprosjekt og det går hardt utover tjenestene, siden lønns- og arbeidsvilkår henger tett sammen med kvalitet.

Valgfriheten til den enkelte øker ikke ved at kommersielle selskaper får drive velferd på fellesskapets regning, snarere tvert imot. Kommersielle driver etter målet i aksjeloven, for fortjeneste til eierne. Tjenestene må derfor følges kontinuerlig, detaljert og tett. Leveres det i henhold til kontrakt? Når kvalitet er vanskelig å måle, øker detaljeringsnivået. Eldre opplever lite valgfrihet i møte med en tjeneste som må jobbe etter stoppeklokke. Kommunen må bruke store ressurser på å administrere konkurransesystemet. Privatisering gir sentralisering og byråkratisering, og mindre frihet der tjenestene skjer, i møtet mellom innbyggere og ansatte.

NHO fremstiller brukervalg og privatisering som at den enkelte står fritt til å vurdere sine behov, for så å få disse dekket. Slik valgfrihet kan bare innvilges den som betaler selv, eller i velferdstjenester der det er ubegrenset tilgang på personell og penger. At tjenestene må rammes inn av rettigheter og plikter, er prisen vi betaler for at god hjelp skal være tilgjengelig for alle. Hvor mye vi satser på fellesskapet, avgjør om det er frihet i utforming av tjenestene, og hvor stor valgfrihet alle innbyggere kan få.

Årets stortingsvalg er derfor det viktigste på lenge. Eldreomsorgen trenger skikkelige lønns- og arbeidsvilkår, flere ansatte og hele stillinger slik at eldre kan møte ansatte med trygg jobb og som er der over tid. Målet må være tillit til førstelinjene, færre ansikter og trygge rammer. Privatisering er en blindvei som øker ulikheten både i tjenestene og i samfunnet.

Cathrine S. Amundsen, spesialrådgiver
For velferdsstaten.