Debatt

Sinnakæll i strandsonen

Like sikkert som at våren kommer med fuglesang, villblomster og varme, dukker også strand-adelen opp i fjæra med sine privatskilt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg lurer på hva det er som plager disse hytte- eller bryggeeierne som hvert eneste forår forvandles fra vennligsinnede medmennesker til uforskammede uhyrer?

Heldigvis har Fredrikstad kommune nå endelig sagt tydelig fra at den nye, fine brygga ved Engelsviken Sjøhus er for alle. Det frastøtende skiltet om at folk ikke har lov til å oppholde seg på brygga i Engelsviken, skal vekk innen 5. mai. Bravo!

Den tause styrelederen i Engelsviken Sjøhus, Alf-Petter Halvorsen, som selv har lang fartstid fra mediebransjen (!), kan kvitte seg med sin advokat-talsmann og selv stå fram å beklage det høyst upassende skiltet overfor allmennheten og avisene. Halvorsen får kanskje noe som ligner på tilgivelse hvis han innkaller til pressekonferanse på bryggekanten og fjerner forargelsens skilt med sine egne hender.

Allemannsretten og friluftsloven står meget sterkt i den norske befolkningen. Folk flest vil gå på tur, kose seg og bade i strandsonen i den korte hektiske sommeren vi har her nord. Derfor vakte det stor og allmenn begeistring da den aller første rødgrønne regjering her i landet markerte maktovertakelsen med et svært vellykket og tydelig anti-privatiseringsframstøt på herskapelige Bygdø i Oslo rett etter seieren ved stortingsvalget i 2005.

Reglene for bygging i 100-metersbeltet ble umiddelbart strammet inn, og Økokrim fikk ordre om å gjennomføre razziaer for å ta folk som bygget ulovlig. Kystkommunene satte også i gang og ga ordre om at bygg, plattinger og anlegg i strandsonen skulle fjernes. Turgåere, badegjester og vanlige folk jublet over at strendene igjen skulle bli felleseie.

Men tidene forandrer seg, og etter åtte år med Høyre-styre har privatiseringen og nedbyggingen av strandsonen tatt seg opp igjen, sakte men sikkert. Tur- og friluftsfolket liker det ikke, og hvert eneste år kan vi lese i lokal- og riksavisene om grunneiere og strandsittere som setter opp ulovlige gjerder for å hindre allmenn ferdsel. Like ofte møter folk store, illevarslende skilt der det står skrevet PRIVAT. Enkelte maler også dette favorittordet rett på vakre svaberg og populære badeplasser.

Trangen til å eie og verne om det enkelte så sterkt betrakter som sin egen private strandsone, kan gi groteske utslag. Her forleden opplevde jeg noe virkelig skremmende på en liten svipptur i strandsonen i nærheten av Skjeberg. Jeg tuslet rundt på en vakker holme, og var tvunget til å passere et gammelt landsted som lå bare noen få meter fra vannet. Så hurtig og diskret som mulig forsøkte jeg å passere helt nede i vannkanten. Men, nei. Jeg ble knepet og rett og slett antastet av en rasende mann som kom fykende ut av hytta si med en stokk eller kjepp i neven.

«Hadde jeg ikke sett skiltet med PRIVAT? Kunne jeg ikke lese? Hva faen hadde jeg der å gjøre?» Og så videre. Fråden sto etterhvert om munnen hans, mens han hisset seg mer og mer opp over min stumme forbauselse og kanskje over sin egen tiltagende grovere og grovere utskjelling av inntrengeren. Forfjamset valgte jeg snart å snu ryggen til og gå hurtig tilbake i retning der jeg kom fra. Da tiltok volumet og haglskuren med bannord såpass at jeg ble helt uvel. Jeg begynte faktisk å småløpe, og jammen kom sinnakællen triumferende og hyttende med hevet kjepp etter.

Jeg kom meg heldigvis helskinnet unna, men en ekkel, nærmest barnslig skrekk satt lenge i. Tenk at en forsiktig turgåer kan provosere en hytteeier så kraftig. Det var illevarslende.

Men et par dager senere var jeg rørende heldig og fikk tilbake troen på at det selvfølgelig også finnes mange gode mennesker med hytte ved strandsonen. Denne gangen vandret jeg langs et tråkk ved Torsøkilen. Stien var merket som turløype og jeg følte meg trygg. Plutselig oppdaget jeg at jeg hadde gått feil, og redselen for å bli knepet på privat grunn grep meg igjen. Da hørte jeg med ett en vennlig, lys kvinnestemme:

«Nei, nå har du nok gått deg bort. Folkestien går litt oppafor her den, skjønner du. Den er litt dårlig merka. Det er mange som tar feil akkurat her. Du harn’te løst på en kopp kaffe, da? Jeg har nystekte vafler også...»

Slik kan det altså også unntaksvis låte. La oss håpe at at vi får høre flere slike toner når vi vandrer videre i kystlandskapet vårt utover våren og sommeren. Sinnakællene må ikke få overtaket med sin utskjelling og privatisering.