«Sol og lys i hagen er et spørsmål om livskvalitet. Hvor mye er det verdt i et boligmiljø?»

Nabbetorpveien er lang. Den begynner ved Finstad og eldresenteret og strekker seg nordover, helt til Nabbetorp, som også har gitt navn til veien.

Veien bærer med seg en del av byens historie. Så mange mennesker har bodd her. Husene representerer ulike arkitektoniske retninger. Noen har mansardtak, de er nok de eldste. Noen er bygd etter krigen og enkelte kaller stilen for byggmesterarkitektur. Jeg tror alle husene er bygd av solide materialer. Byggmester Brynhildsen som var med oss for å se på huset vi bor i, mente det.

Første hus i rekken med oddetall tilhørte arkitekt Narve Ludvigsen. I huset ved siden av, med mansardtak, bodde kringkastingsbestyrer Helland med frue. Fruen forsikret at hennes to bedlingtonterriere var helt ufarlige, men bjeffe kunne de. Senere flyttet familien Bøhaugen inn i huset.

Familien Johansen bodde i neste hus, også det med mansardtak. Sønnen Gunnar var en hjelpsom kar. Han spilte i korps og gjorde småjobber for folk i gata. Måkte snø og rakte løv. Da han døde, var begravelsesfølget så langt at det gikk fra kirken og helt til gravlunden.

Etter innkjørselen til Gudeberg skole står huset til den eldste av Thorbjørnsenbrødrene. Familien eide Østsiden trelast. Karen Thorbjørnsen sto ofte ved porten og ventet på sønnen Thorleif. Hun var glad i dyr og matet hjemløse katter. Sverre Moen i nummer 19 kjørte lastebil for kommunen. Han ga oss det norske flagget som gave. Gamle fru Hem i huset ved siden inviterte til dameselskap i hagen. Siste hus før blokkene på Prestelandet tilhørte Hans, tredje bror Thorbjørnsen.

Kveldssol og utsyn har vi for så vidt ikke hatt på nesten tjue år. Det har skolebrakkene utenfor gjerdene våre sørget for.

Øverst på partallssiden av gaten vår står huset til familien Pedersen. Alle kjenner Anne’s i Gamlebyen. Så er det en hel rekke med hus, og jeg har hørt at i et av dem var det for lenge siden en godteributikk. Deretter følger husene til Fagerås, Rolf Thorbjørnsen, familien Kristiansen, Kåre Josefsen (faren ble kalt Knakker’n) og flere. Gudevold gård med ripsbusker og frukttrær lå der Fredrikstad internasjonale skole nå holder til, tidligere Institutt for journalistikk.

Nabbetorpveien er vakker og idyllisk. Jeg er glad i gaten. Her har vi bodd i mange år, opplevd gleder og samhold, og et fint miljø. Husene er velholdt, beboerne passer på og pusser opp, bygger ut og reparerer. Gamle trær omgir veien på begge sider. Trærne, hestekastanjer, eike- og lønnetrær skal få stå ifølge en gammel bestemmelse om å bevare en sjelden allé. Kommunen beskjærer og steller trærne, ekorn hopper i grenverket, skjærer og duer flakser, og en og annen katt har klatret høyt og dristig. Det er dyreliv her. Mange har katt eller hund. Men det er også en elefant her, om ikke i rommet, så i området.

På oddetallssiden av veien ligger hagene mot Gudeberg skole. Det gjør ingenting at det er en skole med mange elever på andre siden av gjerdet, om sommeren har vi hagene helt for oss selv. Men det er her det skal skje store ting som jeg nesten ikke tør tenke på. Gudeberg og Råkollen skole skal samlokaliseres. En koloss av et bygg skal settes opp midt på plassen der vaktmesterboligen står nå. Der skal elevene fra Råkollen være.

[ «Ikke bygg Råkollen skole i skolegården på Gudeberg» ]

Vi har hørt om planene i flere år. At det har tatt tid kan tyde på at i tillegg til kompleksiteten med sammenslåing av to ulike skoler og et så ruvende bygg, har det også vært uenighet blant de som tar avgjørelser.

Kommunen overrasket og kjøpte huset i Nabbetorpveien 9, og er sikkert interessert i å sikre seg flere. Dette er ikke greit for oss beboere. Det skaper uro og usikkerhet. Det forringer verdien av eiendommene som ikke er til salgs. Skyggene fra nybygget blir lange, noen av oss mister ettermiddagssol og kveldssol. Kveldssol og utsyn har vi for så vidt ikke hatt på nesten tjue år. Det har skolebrakkene utenfor gjerdene våre sørget for. Sol og lys i hagen er et spørsmål om livskvalitet. Hvor mye er det verdt i et boligmiljø?

Vi har mottatt brev om saken og skal igjen orientere oss i jungelen av dokumenter. Våre tidligere protester, brev og forslag har ikke hatt noen betydning. Den som fortsatt er uenig i vedtaket om utbyggingen, kan ifølge saksbehandlingsreglene sende klage til Statsforvalteren (tidligere Fylkesmannen) og håpe på endring eller oppheving av vedtaket. Det skal jeg gjøre.