Min danske morfar som var født i 1908 og selv hadde erfart hvor viktig skolegang var, oppdro sine tre døtre med budskapet «Et ekteskap er ingen livsforsikring, men en utdanning kan være det». Døtrene fulgte farens råd, og budskapet har levd videre i generasjoner. For oss etterkommere er det heldigvis vanskelig å forestille oss å skulle velge mellom utdanning og ekteskap. Vi har god grunn til å være takknemlige for å leve i samfunn der utdanning er et gode og en selvfølge for både jenter og gutter. Retten til utdanning er imidlertid ikke den samme i hele verden. FNs bærekraftmål nr. 4 handler om utdanning. Målet er å sikre en inkluderende, rettferdig og god utdanning og å fremme muligheter for livslang læring for alle. Å jobbe for at denne retten også skal gjelde alle jenter og kvinner i verden er en viktig grunn for å markere den internasjonale kvinnedagen 8. mars.
Da jeg avsluttet videregående skole i 1982, var det en selvfølge at jeg skulle ta høyere utdanning. Valget falt på Bergen og NHH hvor jeg etter hvert ble leder av Kvinnegruppen. Vårt fokus var kvinner i mannsdominerende yrker, og å rekruttere flere jenter til å bli økonomer, ledere, ingeniører og advokater. Vi hadde jentekampanjer på de videregående skolene. Og inspirert av Berit Ås diskuterte vi menns hersketeknikker, mannlige nettverk og «glasstaket». Målet var at arbeidsplasser, bedrifter og organisasjoner skulle speile samfunnet, at både kvinner og menn skulle delta likeverdig på alle arenaer. Og middelet var vi også enige om; flere jenter i disse utdanningene ville sikre et næringsliv der kvinner og menn dominerte like mye.
Hvordan er det nå 30 år etter? I dag vet vi at de skoleflinke jentene i lang tid har dominert de fleste av de prestisjefulle studiene med høye opptakskrav. Men hvorfor gjenspeiles dette ennå ikke i næringslivet? Hvilke strukturelle mekanismer spiller inn? Hva skal til for at vi får et næringsliv som i enda bedre grad gjenspeiler kjønnsbalansen i disse utdanningene og samfunnet forøvrig? Disse spørsmålene er en viktig grunn for å markere 8. mars.
Ferske tall fra SSB viser at lønnsforskjellene mellom menn og kvinner har økt fra 2019 til 2020. Tallene fra 2020 viser at de største konsekvensene av korona kom i privat sektor og særlig i næringer som overnatting og servering, samt i personlig tjenesteyting. Dette er bransjer der kvinnelige ansatte er sterkt representert. Vi har fortsatt et kjønnsdelt arbeidsmarked. I sin tale for den nasjonale likestillingskonferansen «Krise som forstørrelsesglass? Likestillingskonsekvenser av koronapandemien» denne uken, tok statsminister Erna Solberg til orde for å tette lønnsgapet mellom kvinner og menn. Et arbeid som er en meget viktig grunn for å markere 8. mars.
Et år med pandemi har ført til mye isolasjon og store utfordringer for oss alle. Ekstra utsatte barn og familier som lever med vold i nære relasjoner, har hatt det spesielt vanskelig. Heldigvis har storsamfunnet gitt disse gruppene stadig mer oppmerksomhet i tiden som har gått siden 12. mars i fjor. Og opprettelsen av RISK (risikoanalyse og kriminalforebygging av vold i nære relasjoner) i Oslo politidistrikt er et viktig tiltak. Å jobbe for å etablere tilsvarende enheter andre steder i landet er en god grunn for å markere 8. mars.
I begynnelsen av 1990-tallet var jeg blant stifterne av IWA (International Women’s Association). Vi var en gruppe kvinner fra ulike land og kulturer og hadde St. Croix-huset som base for våre aktiviteter. Vårt utgangspunkt var at kvinnens rolle er avgjørende for at en familie skal kunne integreres og oppleve seg som en naturlig del av samfunnet. Ved å bli bedre kjent med hverandre, knytte kontakter og etablere vennskap mellom kvinner fra ulike familier og kulturer bygges murene mellom menneskene ned. IWA er ikke lenger en aktiv organisasjon. Men behovet for arenaer der vi kan bli kjent på en naturlig og likeverdig måte er ikke mindre i dag enn for 30 år siden. Vi vet at mange jenter og unge kvinner lever med negativ sosial kontroll. Foreldre som opplever seg trygge på og som en del av storsamfunnet, vil antakelig ikke ha et behov for å kontrollere sine barn på denne måten. Nøkkelen i alt integreringsarbeid er utdanning. Arbeidet for å forebygge negativ sosial kontroll er en svært viktig grunn for å markere 8. mars.
[ «Hvor mange år til skal vi markere 8. mars?» ]
I år er det ikke tog eller andre fysiske markeringen av 8. mars. Heldigvis finnes det mange digitale muligheter for feiring og markering. Selv valgte jeg likevel en fysisk markering av dagen. Vi var så heldige å få kjøpt billetter til forestillingen «I dette livet eller det neste» ved Østfold Internasjonale Teater. En forestilling om utenforskap og ekstremisme, et tema som også er viktig på den internasjonale kvinnedagen. Dessverre er forestillingen nå utsatt til neste år. Men jeg skal pynte meg litt ekstra på mandag og markere 8. mars i solidaritet med alle kvinner som ikke selv kan. Kvinner i andre land, og kvinner her i Norge. Kvinner som lever under negativ sosial kontroll og kvinner som opplever vold i nære relasjoner.
Til oss alle vil jeg si: Gratulerer med dagen!