Betydningen av å markere den internasjonale kvinnedagen er blitt aktualisert når vi ser hvordan pandemien har rammet kvinner. Ikke bare i Norge, men over hele verden.
Kvinner rammes hardest når tjenesteytende næringer som hotell, restaurant og butikker blir stengt. Kvinners økonomiske avhengighet øker, og globalt vil ytterligere 47 millioner kvinner bli tvunget ut i fattigdom. Også i Norge er det fortsatt langt igjen til kvinner tjener like mye som menn. Ja, i koronaåret 2020 økte faktisk lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.
Kvinner står i pandemiens frontlinje ved at de i større grad enn menn jobber innenfor service- og pleie- og omsorgsyrker. Verdien av jobben de gjør er blitt mer synlig, men kvinnene har også en økt risiko for selv å bli smittet og for å smitte andre. Pandemien har økt belastningen for kvinner i arbeidshverdagen, økt byrdene de allerede tar i hjemmet og svekket mulighetene for å ta seg arbeid.
Diskriminering av kvinner er rotfestet i vår kultur.
Koronakrisa har forsterket urettferdighetene som gjør at vi markerer 8. mars.
Vi har hatt deltidskultur og tankegang siden slutten av 80 tallet. Det har vært fagre løfter, storslåtte planer og intetsigende dokumenter, frontet gjennom valgkamper og skinnende festtaler… og resultatet; ingenting reelt har skjedd. Vi har ikke klart å knekke koden, vi har ikke klart å snu kulturen og det finnes ikke politisk vilje og handlekraft utenom de papirvedtakene som gjennomføres.
Det er et stort paradoks at det snakkes om problemer med å rekruttere fagfolk inn i turnusyrker og «kvinneyrker». Men hva har vi å tilby dem? En 17 prosent helgestilling eller annenhver helg på 30 prosent? Dette er hva som møter dagens unge kvinner og som gjør at de må sette livene sine på vent og stå med mobilen i hånda i håp om å få en ekstravakt i yrker preget av lav bemanning og høy belastning. Dette er et hån mot ungdommen som vi liker å kalle vår felles fremtid og vitner om liten reel vilje blant arbeidsgiverne til å løse problemet.
[ Digital markering av kvinnedagen: – En mulighet til å inkludere enda flere feminister (+) ]
Den siste perspektivmeldingen hevder at kvinner koster samfunnet 5 ganger så mye om man sammenligner med menns yrkesdeltagelse. En betydelig del av dette handler om at tradisjonelle kvinneyrker er preget av deltid og dårligere lønns og arbeidsvilkår. Dette kan vi endre. Kampen for heltid og likelønn er avgjørende.
Man skulle tro at pandemien og det faktum at deltid fører til økt spredning av smitte og sykdom når ansatte må jobbe flere steder for å kunne ha en inntekt å leve av, ville bidra til flere heltidsstillinger. Men dessverre har ikke engang trusselen om mer lidelse og død blant tjenestemottagerne i helse og omsorgstjenestene vært tilstrekkelig for å bidra til hele faste stillinger.
Ja vi kan legge x antall millioner på bordet og løse problemet en gang for alle, men kulturen vil fortsatt være den samme.
[ «Hvor mange år til skal vi markere 8. mars?» ]
Og det er nettopp kulturen vi må fokusere på og endre. Det hjelper lite å snakke om en heltidskultur om man ikke samtidig adresserer den grunnleggende urettferdigheten som kvinner utsettes for. Diskriminering av kvinner er rotfestet i vår kultur også ved at tradisjonelle kvinneyrker har en lavere status enn mannsdominerte på tross av at de er blant yrkene som bærer samfunnet og vi er helt avhengige av. Skal kvinner oppnå full frihet og likestilling for kvinner må man også jobbe for å øke statusen til disse yrkene. En viktig del av dette er å anerkjenne at vi i dag har et klassedelt arbeidsliv.
Til tross for pandemien, skal vi også i 2021 bruke 8. mars til å feire det vi har oppnådd. Samtidig har vi mange seire som skal vinnes i fremtiden. Kvinners rettigheter er ikke bare viktig for kvinner, men for alle. En avgjørende del av det å skape en bedre verden er å styrke kvinners posisjon i samfunnet. Selv om vi ikke kan samles til 8. mars-markering i år, skal vi sammen skape et mer likestilt samfunn.
Fagforbundet Viken skal alltid kjempe for likeverd, likelønn og like muligheter - gratulerer med kvinnedagen!