Debatt

Barndomsminner: «Om kvelden luktet det stekte peanøtter over hele Kongsten, på skolen dagen etter luktet det peanøtter etter all prompingen»

Ulf Tolfsen skriver om sitt barndoms paradis. Gamlebyen skole, Gansrød, Kongsten-bassenget, militærløkka og industrien på Øra.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg flyttet fra Sportsveien til Sigerstadveien på Kongsten i 1950. Som en del av industrioppbyggingen i Norge etter krigen ble en mengde nye boligområder bygget opp rundt nye og gamle fabrikkområder over hele landet.

Flere fantastiske storstilte prosjekter ble startet av Arbeiderpartiet i majoritet, med Gerhardsen i spissen. Husbanken og mulighet til selvbygging og rimelige priser gjorde dette mulig. Det smarte var at boligene ble planlagt ut fra bedriftenes bemannings behov. Boligene lå i gang og sykkel avstand fra bedriftene. Den nye bebyggelsen ble etablert øst og vest for Heibergs gate som går fra Gamlebyenkrysset til Denofa like forbi Vaterland. Voldgravene skilte boligområdet fra Gamlebyen hvor Gamlebyen skole lå.

Vest for Øraveien, mellom kaianleggene mot Glomma, lå bedriftene på rekke og rad sørover. Denofa-Lilleborg, Jotun, Titan, Presisjon Mek., Kemira og Havnevesenet som etter hvert vokste med konteinerkraner. Helt sør lå en takpappbedrift. Vis-à-vis Denofa og sørover lå Norsk Plastikk, et tankanlegg og det livsfarlige ekstraksjonsverket som vasket ut olje fra peanøtter og soya med tusenvis av liter bensin.

Lenger sør lå en Chrom-bedrift, tønnefabrikken (nå Brattås) og et tankanlegg. Når fløyta gikk ved 16-tiden strømmet hundrevis av arbeidere ut av bedriftsportene. Busser sto i kø, men de fleste gikk eller syklet, 3–5 i bredden til boliger på Kongsten, Lundheim, Nabbetorp, Selbak eller på Vestsiden. Noen tok ferjen fra Vaterland til Kråkerøy.

Vi var i den sjuende himmel når vi leste om kaptein Miki og gamle Salasso som sloss mot Mexicanske banditter.

Nord for «nybygga» lå Kongsten festning med svømmebassengene og stupetårn mot Gamlebyen. Her og på Hvaler lærte vi å svømme og lå i bløt hele sommeren. Helt sør og øst lå den åpne «fyllinga» (nå Frevar) med store gressletter sørover. Lenger øst lå Gansrød-bukta med Hesteholmen til sør. FAØ1 var en veletablert del av Gamlebyen med rekruttskole for flere hundre rekrutter som bodde i Kasernen og Artillerigården. Hele Gamlebyen var fullt av militæraktiviteter; tøyhus, messe, sykestue, artilleriverksted og kanon- og kjøretøylager på Mineberget.

Ved Motellet var Tysklandsbrigaden etablert med flere store gule tyskerbrakker/Lager hvor Golfbanen nå begynner. Her lå «militærløkka» med hinderbane og trenings felt. Ved siden av pistolbanen på Regimentsmyra lå en 400 meter skytebanen ved Gansrødbukta. Mange ammunisjonsbunkere lå spredt i området. Vaktskifte ved Vollporten hver kveld var en turistattraksjon jeg gjerne skulle sett i dag.

Når jeg begynte på Gamlebyen skole strømmet flokker av unger til og fra skolen til fots eller på sykkel. For oss unger var det fantastisk at nesten alle mødrene var hjemmeværende. Hver onsdag kjøpte vi Vill Vest i Narvesen-kiosken utenfor skolen. Etter skolen kjøpte vi fersk kneip på Cewex og småløp hjem. Vi var i den sjuende himmel når vi leste om kaptein Miki og gamle Salasso som sloss mot Mexicanske banditter mens vi gaflet i oss fersk kneip med geitost.

Lekser hadde vi liten tid til. En sen ettermiddag gikk ryktet; Det er høl i gjerdet på Denofa! Flere titalls unger fra fem til ti år strømmet inn i den store lager hallen med en 10 meter haug av store peanøtter. Smilende unger løp hjem med poser fulle med store nøtter. Om kvelden luktet det stekte peanøtter over hele Kongsten og på skolen dagen etter luktet det peanøtter etter all prompingen.

Noen dager senere gikk «alarmen» igjen. Forsvaret og Heimevernet hadde dumpet overskuddsmateriell. Ut på dagen trodde arbeidere at atomkrigen hadde startet. De sto storøyde på begge sider av Øraveien og fulgte flere titalls små personer som kom vandrende med svarte skremmende gassmasker de hadde funnet på den åpne fyllinga.

Vi elsket å følge med på kaia når skipene losset alt fra landbruksmaskiner til store teakstokker fra Brasil, og kopra fra Mellom-Amerika. Etter sesongen i Sydishavet kom de store hvalkokeriene og losset olje til margarin produksjon.

Når vi ble 11–12 år gamle jaktet vi på de store rottene som levde herskapelig på fyllinga. Vi skjøt med avanserte luftgevær og salongrifler. Syd for industriområdene lå et gammelt flatt treskur som hadde vært brukt som hangar. Den litt viltre spilloppmakeren i min klasse som elsket westernfilmer fikk en dag en glimrende idé; «Guttær, bonden har sluppet ut kviger og unghester på Øra. Vi lokkær døm bort til skuret, da kan vi hoppe ned på ryggen og ri. Ingen ville jo være pyser og som sagt så gjort. Et par gutter lokket dyra på plass med gulrøtter vi knabba hos bonden Bøckmann. Vi følte oss som «Rodeoryttere» når vi hoppet ned på ryggen av dyrene. Kun en av hestene var snill og rolig. Resten var ville, verst var de unge kvigene med skarp beinete rygg. Vi kom ikke mange meterne før vi ble kastet av. Ingen ble alvorlig skadet, men vi haltet på skolen såre i baken. En erfaring rikere, men vi gjentok ikke eventyret!

Etter skolen hev vi oss på syklene på vei til neste eventyr; «Guttær vi bygger kanoær og padler til Hesteholmen» … Du verden så mye vi opplevde den sommer’n!

Mer fra: Debatt