Et ulvepar ble flyttet fra Østerdalen 3. januar fordi hannen er genetisk viktig for vår hardt innavla ulvestamme. Med «vår» menes ulvene som har slått seg til ro i Norge, høyt verdsatt av mange naturelskere som gjerne vil dra fra andre steder i landet og bruke noen penger i områdene for å få oppleve et glimt av det sky dyret. Slike naturbrukere forstyrrer ikke, da får de ikke se det de vil ha bilder av. Miljødirektoratet henstilte til de lokalboende som bruker området til tur og friluftsliv om å ikke forstyrre: «Vi ber publikum unngå å følge sporene eller forstyrre ulvene på annet vis.» Grei norsk som alle burde forstå med barneskolelærdom som grunnlag.
[ De omstridte ulvene er på vei hjem ]
Ulvene er nå på vei tilbake til Deisjøenreviret, og de dro ikke frivillig. Det er nemlig enkelte elementer i Norge som ikke klarer å gjøre som myndighetene henstiller til – og har tatt saken i egne hender for å lage nok forstyrrelser for ulveparet, og sørge for at de forsvant fra det stedet de skulle etablere seg. De har kalt det dugnad. Ikke bare har mange møtt opp og trampet og forstyrret i området kun for å skremme vekk ulvene, det er også oppfordret til å møte opp og gjøre nettopp dette. Flere har meldt seg på, applauderer forslaget og hauser opp stemningen i ulvehat og innsatsvilje. Hva feiler det disse? Hva var det med «ikke forstyrr» de ikke forsto? Rettere sagt: Hvorfor ble ikke dette respektert?
Ja, jeg kaller det ulvehat.
Ingen har vært plaget av ulveparet. Men ulveparet har blitt plaget nok til å forlate området og sette kursen hjem, med det som resultat at lisensjakta som foregår utenfor sonen og varer helt til mai, nå blir stanset i de områdene ulvene vandrer. I Nationen 1. mars kan vi lese om Fellingsleder Kristian Noer i Våler i Østfold reagerer på at forvaltningen stanser lisensjakta i flere kommuner på grunn av at Elgå-ulven og maken er på vandring. Ikke bærekraftig å frede kommunene, sier han. Men han bør virkelig sette seg inn i hva uttrykket «bærekraftig» betyr når han er fellingsleder og er en av dem som sørger for at dreping av rovdyr har tømt statskassa for 12 millioner de siste fem årene – også ifølge Nationen. Dette, sammen med jubelen som nå florerer i ulvehatende miljøer (ja, jeg kaller det ulvehat med største beste samvittighet når vi vet hvor grundig bukskudd og påkjørsel blir oppfordret til å utføre ved første anledning til et glimt av ulv) viser en hårreisende innstilling ikke bare til ulv og natur, men også til skattebetalernes penger. 12,5 millioner for flytting og rovdyrdrap ville vært langt mer anvendte penger om de ble brukt til rovdyravvisende gjerder og ikke til å drepe natur eller å flytte ulver til steder de blir organisert jaget vekk fra i dugnad.
[ «Norges utrydding av truede dyrearter» ]
Enden på visa kan jo bli at ulvesona faktisk blir utvidet for å beskytte ulveparet. La oss inderlig håpe det. Faktisk, siden det er et argument at det har kostet dyrt å flytte ulvene som nå vandrer tilbake da de ble forstyrret, burde ikke regningen for flyttingen sendes til de som har oppfordret til å ha dugnad og deltatt i å forstyrre og jage dem vekk? De har tross alt sørget for at en halv million norske kroner nå er bortkastede penger. Organisert forstyrrelse bør jo straffes når det innstendig ble henvist til at ulveparet måtte få fred og ro…