Debatt

En juledrøm i pestens tid

Mine ønsker for julen og det kommende nye året er for store til at de kan pakkes inn og puttes diskret under juletreet.

Det er ikke like drømmende som å fange solnedgangen på et glass, men Frode Rekve har en juledrøm om et stort flertall i 2021 vil ønske å ta vare på det det norske felleskaps-samfunnet.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Frode Rekve. Vignett

Jeg trenger egentlig

ikke noe materielt. Jeg er blant de heldige som har pensjon og litt jobb ved siden av, er frisk og lever et trygt og godt liv.

Men heller ikke vi har unngått pesten. I en av våre aller nærmeste barnefamilier ble både store og små nylig smittet av corona-viruset. Det ble en stri tørn for voksne og barn med total isolasjon, sykdom med mye smerte og stort behov for all slags praktisk hjelp og omsorg. Men vi kunne jo dessverre bare bidra med det som var mulig uten at vi selv også ble smittet og syke. Alt har heldigvis gått bra, og alle er nå helt friske igjen. Men jeg må innrømme at det sannelig var litt av en sjau og påkjenning da pandemien herjet hjemme hos våre egne kjære.

Derfor er det så utrolig godt å høre at mitt første og største juleønske så å si alt er innfridd. Allerede nå i romjula begynner endelig vaksineringen mot corona-virus her i landet. Og det skjer tilfeldigvis akkurat her vi bor! Folk på Hvaler, i Fredrikstad og Sarpsborg er blant de heldige som får de aller første dosene. Ganske snart spres vaksinen systematisk utover hele Norge.

Så gjelder det at ikke bare de rike land i verden blir tilgodesett med effektive vaksiner. Pesten rammer globalt, og smitten må nedkjempes overalt. Ellers blusser den bare opp igjen. Derfor er det uhyre viktig at vi åpent støtter pandemi-innsatsen til FN og verdens internasjonale helseorganisasjon i disse tøffe tider.

Og her er vi ved kjernen av min juledrøm:

Jeg ønsker så sterkt jeg bare kan, at vi alle en stakket stund børster støvet av og ofrer noen tanker på de flotte medmenneskelige idealene om likhet og felleskap som vårt eget etterkrigs-samfunn er bygget på. FN-pakten fra 1945 er som kjent også tuftet på de samme solidariske ideene.

Meninger: «Hva skjer med dem som mangler egenkapital eller ikke har god nok lønn til å kjøpe sin egen bolig på det åpne markedet?»

Store internasjonale kriser har alltid funnet sin løsning gjennom forpliktende samarbeid og felleskap. Egoisme, grådighet, undertrykking og America first-tankegang har aldri løst et eneste grunnleggende samfunnsproblem. Det gjør de ikke denne gangen heller. Bare godt gjennomtenkte solidariske fellesskapsløsninger der alle er med, kan bekjempe pesten.

Vi med hjertet på venstresida innser at god samfunnsstyring til det beste for alle krever en sterk demokratisk stat. Vi har også en meget stor tiltro til at fundamentale samfunnsoppgaver bør være den folkestyrte staten og hele felleskapet sitt ansvar. Under pandemien har vi lært å sette pris på at vi har et åpent, offentlig finansiert helsevesen for alle. Her er det ikke forskjell på fattig og rik, ung eller gammel, hvit eller svart. Alle får lik hjelp i det fine, men akk så hardt prøvede offentlige helsevesenet landet rundt.

Les også: Julehyllest til «englene i hvitt»

De siste sju årene har vi hatt en regjering som har hatt som mål å bryte ned felleskapets offentlige tjenester for folk flest. Tanken er at private klarer dette bedre enn et tungrodd, byråkratisk offentlig system. Fynd-ordene er i stedet konkurranse og såkalt valgfrihet. Det høres så fint ut - men for hvem? Jo, for dem som kan betale. De som har mest fra før. De rike som hele tiden skal bidra med mindre og mindre skatt til fellesskapet.

Vi ser det samme på område etter område. Privatisering, profittjag og ulikhet brer seg som ild i tørt gras. I nær sagt alle samfunnets omsorgstjenester finnes det nå private aktører som beriker seg på andres nød og behov. Vi ser det i forslaget til såkalte frie valg av videregående skole, og i statsbudsjettet der billigere alkohol og snus prioriteres framfor økt satsing på velferd i disse uhyre vanskelige tider. Utnyttelsen av våre felles naturressurser rammes også. I fiskerinasjonen Norge har kystfolket snart hverken fiskekvoter eller mottak der de kan levere fangsten sin. Fangst og penger forsvinner ofte vekk fra kysten og inn til byene eller til utlandet.

Parallelt med dette pågår det en storstilt sentralisering av alt mulig. Distriktene ribbes for høyskoler og fagutdanning. Politiet er nærmest fjernet fra landsbygda, og de lokale domstolene skal vekk. Fylkene slås sammen til svære, fjerne enheter der ingen føler seg hjemme. Nav-kontorene blir med vilje større og større. De ligner mer og mer folke-fjerne, byråkratiske mastodonter. Mange gruer seg for å oppsøke Nav.

Les også: Tilsyn viser at Nav Fredrikstad bryter loven og svikter brukerne (+)

I pestens tid er de fleste i Norge glade for at vi fortsatt har solide rester av en sterk og trygg stat som kan dirigere smittevernet. Vi føler heldigvis og med rette at vi alle er i samme båt. Vi kjenner at at et folkestyrt felleskap faktisk har noe meget verdifullt og umistelig ved seg.

Mitt største konkrete juleønske er derfor at denne innsikten fører til et godt valg for den rød-grønne siden ved valget i september. Åtte års sammenhengende høyrestyre er nok. Det holder nå. Mitt håp er at et stort flertall blir med og bidrar til å ta vare på det aller beste og fineste i det norske felleskaps-samfunnet som vi alle er så stolte av innerst inne.