Debatt

«Lenge leve skolebiblioteket, et rom for mer enn bare bøker»

Det finnes skolebarn som ikke blir tatt med til byens bibliotek. Å legge ned skolebibliotekene vil i verste fall være å frarøve dem muligheten for livslang leseglede, mener pedagog og spaltist Anne Stenmoe.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
###

Det var en gang

en bok som ikke var som andre bøker. Boken hadde en rød perm. Den var fyldig, men ikke for tykk. Den var full av historier, noen oppdiktede og noen sanne. Noen kapitler var på rim og andre filosofiske. Nysgjerrige mennesker klarte ikke å la være å åpne den, kunne ikke la være å begynne å lese. Og de klarte ikke å legge den fra seg før historien var ved veis ende og boka kunne lukkes. Klokere enn da de startet.

Les også: Regjeringens hemmelige barneeksperiment (+)

Boken hadde mange ord, få bilder og kunne leses på mange av verdens språk. Den følte seg viktig og ikke minst heldig, som kunne dele sitt innhold med så mange. Hele verden kunne forstå, lære og drømme seg bort mellom dens permer. Den var unik og enestående, ingen var maken til nettopp den boken.

Så en vakker dag ble boken lagt ned i en veske og tatt med til noe som ble kalt for et bibliotek. Her var det mange andre bøker. Alle med det samme, brennende ønske: Å bli lest. Få lov til å gi sin kunnskap til noen som var interesserte og nysgjerrige, som ville sluke ordene og fortelle andre om dem. Så sto boken der i hylla, side om side med de andre, og speidet ut over lokalet. Ventet. Ventet på at noen skulle løfte den ut, stryke over omslaget, åpne den og ta den med på eventyr.

Noe av det beste boken vet, er å få reise langt og rett som det er: lengre enn langt. Med en medfødt evne til alltid få lurt til seg en plass i en veske, i et knytte eller i en stor jakkelomme. Den kan alltid få være med på flyturen, på stranden eller på sykebesøk. Ingen reiser er for lange, ingen er for korte. Boken trenger hverken pass, strøm eller batterier. Alt den har brukt for er noen som har lært seg kunsten å lese og som har fått utdelt sin dose fantasi.

Den gode historien kan aldri bli utslitt. En historie sin unike magi ligger i nettopp det at teksten er lik for alle, men bildene som dannes i hodene er helt unike og absolutt aldri helt like. Uavhengig av om historien blir lest høyt for andre eller stille for seg selv. Ordene når inn til mottakeren, tankene skyter fart og en indre bevegelse starter. Uten hjelp av en skjerm.«En god bok er som en trampoline for fantasien» har Tor Åge Bringsværd sagt. Det er magi i praksis, rett og slett vidunderlig.

Det første møtet med en bok skjer for mange av oss i barndommen. Et møte som kan skape varme relasjoner, utvikle språket og stimulerer fantasien. Samtidig som det er en gyllen anledning til å snakke om livets mange omstendigheter. Du og poden kan snakke om hvorfor Albert har en usynlig venn og hvorfor Emils streker alltid fører til at pappa Anton blir så sinna. Sammen kan dere le av det som skjer med Ludde og bli litt triste når Ruffen ikke kan svømme (noe som er litt leit for ham, siden han er en sjøorm).

Å lese er en gave som gir og gir. Lesestoffet vokser sammen med deg, du kan velge akkurat hva du vil lese, når du vil lese det. En bok lærer deg alltid noe nytt eller kan føre tankene dine bort fra noe annet.

Det er derfor trist lesning at det tidligere i høst ble kjent at et regjeringsoppnevnt utvalg foreslår å legge ned skolebibliotekene (ekstern lenke). Fjerne den korte tilgangen på gode historier å drømme seg bort i, identifisere seg med eller som setter forestillingsevnen i sving. Det finnes skolebarn som ikke har foreldre som tar dem med seg til byens bibliotek. Disse barna blir fratatt muligheten til å kunne lese bøker av lyst, ikke bare av plikt. For det du leser av plikt har du langt mindre glede av.

Det å lese er som å tenke i en annen sitt hode i stedet for sitt eget. På biblioteket kan man få hjelp til å finne bøker som passer og som lett kan bli et godt og varig minne for ditt eget hode. Blir du tidlig glad i å lese, vil denne gleden aldri forlate deg. Fordi lesing er for hjernen det mosjon gjør for kroppen. Og du blir ikke for gammel til å gjøre det.

Men du eier ikke boken før den har truffet deg på en slik måte at du føler den er din. Først da kan du bære den med deg i minnet resten av livet, gå tilbake til biblioteket og låne deg en ny bok. Lenge leve skolebiblioteket, et rom for mer enn bare bøker. Måtte det leve lykkelig i alle sine dager.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Demokraten og alle Dagsavisens utgaver, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra: Debatt