Fra tid til annen kommer diskusjonen om pene og stygge bygg. Denne gangen er det Høyres stortingspolitiker Stefan Heggelund som startet debatten med et intervju i Aftenposten for noen uker tilbake. Han lurer på hvorfor alle nye boligbygg må se like ut, og hvorfor alt må bygges i moderne stil. Heggelund etterlyser mer variasjon og arkitektur som likner de gamle klassiske bygårdene med sine symmetriske fasader.
Pernille Kolstad Heen: «Byens farger – og føringer som sikrer de ulike bydelene våre karakter, identitet og tilhørighet»
Spørsmålene er absolutt aktuelle, men stygt og pent er subjektivt, og vil aldri bli det samme for alle. Så istedenfor å snakke om stygge og pene bygg, klassisk eller moderne stil, bør vi heller diskutere godt eller dårlig boligbyggeri. Og hvis man skal stille seg spørsmål om hvorfor nye boligbygg ser ut som de gjør, må vi se på hvordan den norske boligpolitikken er utformet. For norsk boligpolitikk er blant de mest markedsorienterte i Europa, og byggingen er nesten helt overlatt til private aktører. Premissene for hva som skal bygges, og kvaliteten som leveres bestemmes altså i stor grad av utbyggeren.
Som arkitekter har vi et ansvar for å tegne boliger som blir gode rammer rundt livene til de som skal bo der. Planlegge for at bygningene passer inn i et nabolag, bruke materialer med kvalitet som gir bygget et langt liv og gi detaljene omsorg og god teknisk utførelse.
Det å tegne boliger for folk er en av de viktigste jobbene vi arkitekter gjør. Det er her vi tilbringer flest timer i døgnet. Det er her vi har livene våre. Det er i alles interesse at boligene våre blir så bra som mulig. Vi vet at hvordan vi bor, og hvordan omgivelsene rundt er utformet, har mye å si for vår psykisk helse.
For å kunne gjøre den jobben best mulig, må våre oppdragsgivere gi oss arkitekter tillit. Men vellykkede boligprosjekter er helt avhengige av at alle som er involvert i byggeriet spiller på lag og drar i samme retning. Først og fremst er man avhengig av en utbygger som brenner for å oppføre boligbygg med kvalitet, og hvor engasjementet overgår ønsket om å tjene mest mulig penger. De utbyggerne som har denne innstillingen sier ja til den gjennomfargede teglsteinen, ja til ekstra høyde under taket, vinduer som går fra fra gulv til tak der utsikten er best og holdbare materialer i inngangspartiet hvor det er størst slitasje på et bygg.
Man er også helt avhengig av en kommune med flinke saksbehandlere som stiller krav til at det som oppføres er forankret i gode byplangrep, varig materialbruk og høy arkitektonisk kvalitet. Man er avhengig av politikere som forstår hva de stemmer ja og nei til, og til slutt er man avhengig av at entreprenøren som velges følger opp de gode intensjonene i byggefasen. Det er altså snakk om hundrevis av mennesker som setter sitt preg på bygget på et eller annet nivå.
Les også: – Det verste er når en fredet bygning blir stående tom i lang tid (+)
I intervjuet trekker Heggelund frem et eksempel på nybyggeri som viser andre takter, og det er Nygaardsplassen i Fredrikstad. Her har Mad arkitekter klart å kombinere det klassiske med det moderne på en måte som gjør at det ikke bikker over til kulissearkitektur. Og akkurat det er et viktig prinsipp i arkitekturen. Bygninger er en del av vår felles historie, det skal være mulig å lese hvilken tid det er fra. På Nygaardsplassen er det vist respekt for de eksisterende bygningene. Det er brukt holdbare materialer i form av tegl, vinduer og inngangspartier i eik og brostein av granitt i gatene. Og nettopp denne materialkvaliteten vil mange gjenkjenne som pent eller godt, uavhengig av hvilken stil man liker, moderne eller tradisjonell. Cityplan er helt klart en utbygger som verdsetter kvalitet. Det er det ingen tvil om. Men det Heggelund helt glemmer å reflektere over når han trekker frem Nygaardsplassen som et forbilde, er at disse bygningene ikke er bygget for det åpne boligmarkedet med videresalg. De er bygget for at eieren, Cityplan, selv skal beholde det og drive leilighetshotell. Og det man bygger til seg selv er man villig til å bruke mer penger på, fordi man vet at det på sikt vil lønne seg å bygge med god kvalitet og varige materialer.
Tenk om denne holdningen kunne smitte over på boligbygging med leiligheter til salgs!
Men på det åpne boligmarkedet gjelder fortsatt en fem års garanti på bygningsdeler. Det samme som på en mobiltelefon, eller en sofa. Er det virkelig meningen at man skal reparere et bygg etter fem år?
Varighet blir ikke automatisk vakkert, men omsorgsfull planlegging, godt håndverk og solide materialer som tåler tidens påkjenninger gir et veldig bra utgangspunkt. Og her kan Heggelund og de andre politikerne stille krav og endre forutsetningene for fremtidens boligbyggeri.
Vi vet at vi fremover må bygge på helt andre måter enn vi gjør i dag. For å nå målene om redusert forbruk, vil det bli enda viktigere å bygge varig. De gamle klassiske bygårdene i Oslo som Heggelund er så glad i står der fortsatt, 100 år etter de ble bygget, nettopp fordi det ble brukt skikkelige materialer og fordi leilighetene de inneholder har kvaliteter vi kjemper for å få til i dag. Og det er kanskje derfor vi syns de er vakre, pene eller gode, fordi de har tålt tidens tann.
Demokraten gjør oppmerksom på at kronikkforfatteren er søster til en av arkitektene i Mad arkitekter.
