Debatt

«Det er vanskelig å si høyt, noe jeg kjenner en skam over, er at jeg har fibromyalgi»

Jeg har konstant betennelser i kroppen, på ulike steder, som gjør at jeg får symptomer som noen ganger gjør meg livredd, skriver Hege Hansen.

Tenk om det hadde vært så enkelt som bare å ta seg sammen. Tenk om jeg kunne bestemt meg for at i dag skal jeg ikke ha vondt. I dag skal jeg hoppe opp av senga, gå ned av trappa som normale mennesker og sove godt. Det hadde vært drømmen det.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
###

Hege Hansen

Fredrikstad – blogger: hegeslillerom, skeiv mamma

Folk er ikke bare det du ser. Det er så mye med et menneske som ikke synes. Det her er kanskje et av mine ærligste og åpneste innlegg, og noe som sitter langt inne å snakke om. Men det er en del av meg det og. Og det skal jeg være ærlig om nå. Jeg ønsker å lage litt synlighet på at mennesker ikke bare er det du ser. Folk har kamper som kjempes som kanskje bare de nærmeste vet om, eller kanskje ingen andre vet enn den det gjelder.

Jeg har mye problemer med kroppen, helsemessig. Jeg har slitt mye med et ustabilt stoffskifte som startet etter en tøff fødsel i 2008. Det er helt greit for meg å si. Det som er vanskelig å si høyt, og som jeg enda kjenner en skam over, er at jeg har fibromyalgi. Den diagnosen gjør det vondt å ta på tunga og den er noe jeg helst ikke vil si høyt. Jeg ønsker vel ikke å tenke så mye på det heller. Jeg legger alltid skylden på stoffskiftet for vond kropp og det som plager meg fysisk, for det kan reguleres med medisiner, og det er en mer legitim diagnose å ha. Det er mer «lov».

Men fakta er at jeg har fibromyalgi, og jeg plages mye med det. I tillegg til prolapser, og skulderplager. Jeg har konstant betennelser i kroppen, på ulike steder, som gjør at jeg får symptomer som noen ganger gjør meg livredd. Jeg blir utrolig fort sliten, og utmattet og må hente meg inn. Det gjør at jeg blir mer usosial på de dårlige dagene, og jeg velger å prioritere hva jeg skal bruke meg opp på.

Jeg har vært gjennom en del i livet, både fysisk og psykisk, og det setter seg i kroppen. Jeg forstår at små og store traumer setter seg i kroppen, men jeg sliter med å godta det.

Men ved å skrive det, er det et ledd i erkjennelsen for meg selv, og kanskje det gjør at noen rundt forstår litt mer av hvordan det er å ha en «usynlig» sykdom. Jeg ser at mange sliter med å forklare det for familie og venner, og at mange blir bedt om å ta seg sammen og å prøve likevel. Spesielt når det gjelder ordet fibromyalgi, så kjenner mange på en skam. Som får bare høre at det er å ta seg sammen så blir det bedre etterpå. Eller at du bare skal presse deg på den kafeen, eller den festen – så blir det verdt det.

Les også: – Min yngste sønn trodde at lærerne ikke visste at det gikk an å være homofil

Verdt det for hvem? De som trumfer gjennom viljen sin, eller for den som vet at det går utover de neste dagene. Og at det går utover andre ting du har lyst til å gjøre. Kanskje det vil gå utover den skogsturen med bikkja som er dagens høydepunkt?

Tenk om det hadde vært så enkelt som bare å ta seg sammen. Tenk om jeg kunne bestemt meg for at i dag skal jeg ikke ha vondt. I dag skal jeg hoppe opp av senga, gå ned av trappa som normale mennesker og sove godt. Det hadde vært drømmen det.

Det her er ikke et innlegg for medlidenhet eller sympati, men et innlegg for å si at folk er mer enn det du ser. Og om du til stadig får et nei fra noen, så kan det hende at det ikke handler om deg i det hele tatt, men rett og slett porsjonering av energi og prioritering av hvem du velger å bruke den opp på i dag.

Jeg tror at mye av grunnen til at mennesker ikke vet, er fordi vi ikke lar dem få vite det. Det settes på et smil uansett, og man gjør det man skal, helt til man kommer hjem. Fordi å vise seg sårbar, er noe av det vanskeligste å gjøre. Grunn til at du ikke vet det, er fordi at du ser meg på gode dager. Du ser meg ikke liggende på sofaen hjemme, så sliten at ordene stokker seg. Sliten av ingenting. Eller når jeg vandrer oppe gjennom natten fordi det er for vondt å sove lenge om gangen.

Når det er vanskelig nok å erkjenne for seg selv, så vil man i alle fall ikke si noe om det til andre. Men jeg er gammel nok, voksen nok, til å si nei. Jeg er voksen nok til å prioritere meg også, og det trenger jeg for å ha det godt. Og det har jeg, stort sett. Man lærer seg å leve med det meste, men jeg tror det er viktig å erkjenne ting for seg selv også. For det er ikke et valg. Men det er som det er. Og det er kanskje på tide å komme seg over den skammen.

«Livet».....ordet som rommer så mye, som rommer alt. Ordet som betyr at du har mange valg, og du kan velge deg selv også. Du er verdt det.

Hege Hansen: 
«Jeg snakker gjerne med deg, Levi Jensen, for å lære deg litt om homofili»
«Jeg tror ikke på at jeg er et ugress i Guds hage»