Hege Hansen
Fredrikstad – blogger: hegeslillerom, skeiv mamma
Innimellom er det mye snakk om gress på min blogg, «ugress». Spesielt når jeg fikk meldingene om at jeg var et ugress i Guds hage, og at sunt og usunt ugress skulle skilles.
Jeg tror jo ikke på at jeg er et ugress i Guds hage, og om så skulle være så er ugress hardfør og tåler en støyt, så jeg kan fint leve med det også.
Men det gresset jeg snakker om nå, som trengs å vannes og stelles, er ikke forholdet ditt til andre. Når vi snakker om at «gresset ikke er grønnere på andre siden», så er det gjerne i relasjoner med ektefelle eller kjæreste. Det handler stort sett om oss selv i forhold med andre. Men hva med forholdet vårt til oss selv?
Det gresset du bør stelle aller mest med er ditt eget. Ditt eget gress bør trives og stelles før du kan ha det skikkelig bra i en relasjon med andre. Så kanskje det er greit å gå over gjerdet innimellom, til den siden der det er grønt. Og pass på at det får det stellet og den pleien det trenger og fortjener.
Les også: – Min yngste sønn trodde at lærerne ikke visste at det gikk an å være homofil (+)
Jeg snakker mye om egenomsorg, og jeg skjønner at det ikke er like lett å få til bestandig. Hverdagen tar oss ofte, og det er lettest å bare sulle med og la dagene flyte i hverandre. Nesten på automatikk. Jeg snakker om det fordi jeg tror det er lurt. Jeg er ikke alltid så god på det selv, men jeg blir stadig bedre og bedre.
For i tillegg til å være lesbisk (akkurat som om det ikke skulle være nok for enkelte tydeligvis), så har jeg noen helsemessige utfordringer som jeg ikke har så lett for å snakke om. Ikke så lett for å tenke på heller egentlig. Jeg vil helst at det bare skal forsvinne, så jeg kan klare det jeg klarte før. Men jeg innser mer og mer at det er noe jeg må gjøre det beste jeg kan ut av. Og her kommer den viktige biten om egenomsorg inn.
Les også: «Jeg snakker gjerne med deg, Levi Jensen, for å lære deg litt om homofili»
Til syvende og sist, hvem er det du alltid sitter igjen med? Om jobben forsvinner, om venner byttes ut, ungene blir store … uansett så er det alltid en du sitter igjen med. Og det er deg selv. Hva om du da har tatt litt vare på den personen underveis, og lyttet og hørt litt på hva kroppen din forteller deg. Kanskje den personen du sitter igjen med ikke er så aller verst er å være sammen med likevel?
Jeg leste et innlegg her forleden dag om at lykke er oppskrytt. Hvor forfatteren skrev om at virkelig lykke sjelden forekommer og at livet er for vanskelig for de fleste til å klare å kjenne ekte lykke. Er det virkelig sånn? Venter vi hele tida på de store tingene som skal gi oss den ultimate lykken? Og kommer den, eller streber vi bare etter mer?
Jeg er glad i en lat og rolig morgen, og å gå ut på tur mens det er rolig i gatene er noe som gjør meg godt. Å tusle rundt mens det føles ut som at resten av verden sover. Og nå som det er så varmt, så er det tidlige turer som er tingen for hunden min Charlie og mammaen hans. En halvtime på terrassen med kaffekoppen og nå en sliten hund, er lykken jeg trenger akkurat nå.
Bør lykke være så store ting? Tenk om du hadde mistet alt du hadde akkurat nå, og så fått det tilbake igjen. Tenk hvor glad du hadde blitt da. Kanskje lykken er her nå? Rett foran oss? Den roen og freden du føler på morgenen, er ikke det nok? Må vi være så kravstore?
Hva med de nære, gode tingene som er rundt deg hele tida. Som vi er så vant med at vi tar for gitt. Tenk om alt det hadde forsvunnet. Jeg tror vi må passe på at ikke evnen vår til å glede seg over små ting forsvinner. Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet ...
Alle disse timene og sekundene som bare flyr forbi uten at vi nesten merker det, det er livet det. Hvert eneste sekund. Og jeg tror at vi ofte kan velge hvordan vi bruker tida vår. Hva vi gjør med det, og hvordan vi omfavner den tida vi har. Vi er vel alle på en måte ansvarlige for vår egen lykke, og kanskje