Torsdag 12. mars
kom innføringen av de mest inngripende tiltakene Norge har hatt i fredstid. Nødvendige, strenge og effektive tiltak for å hindre smittespredning. På ettermiddagen samme dag ble dagligvarebutikkene invadert av hamstrende kunder – ikke like nødvendige og effektive tiltak – men som atferdsøkonom Frank Karim og psykolog Ina Ekerstuen Rørkoll
:
I stressede og usikre situasjoner er rasjonell tenkning hemmet. I stedet skanner vi og ser hva folk rundt oss gjør.
Skannet gjorde tydeligvis alle jeg traff på min handletur - og helt klart så hva folk rundt dem gjorde.
Selv varer uten strekkode havnet i proppfulle handlevogner – pustende og pesende lempet utsendte innkjøpere 24-pakk med toalettpapir, utallige enheter med Joika-kaker (som nå har kommet i stablingsvennlig emballasje), brød og ikke minst mel opp i handlevognene. Mye mel. Mange kilo mel. Raskt fremsto bunnhylla i kjedebutikken som en lokal slagmark etter en fest på grendehuset. Rester fra plastemballasjen og et anstrøk av kornpulver over glatt stål var det eneste som vitnet om at det noen timer tidligere bugnet av varer fra bondens skattkammer.
Vi må bake – brød i ulike former og varianter. Selv over en måned etter at restriksjonene ble innført er melhylla vårt kjærkomne mekka. Hamstringen har riktig nok avtatt, men vi har gått over i en ny fase – melkompetansen er utvidet. Det betyr at grønne og blåkledde butikkmedarbeidere fortsatt triller traller, mange traller – tettpakket med komprimerte 2,5 kilos melpakker og andre varianter i sixpack. For øvrig en mengdebeskrivelse som har fått ny betydning for undertegnede, og i denne sammenhengen tenker jeg ikke på resultatet av seks uker med situps. Tynne arbeidshansker løfter pakker med finknust korn inn i riktige reoler, fjerning av plastemballasjen er fortsatt ikke nødvendig – det fikser vi, kundene.
I fugleperspektiv ser jeg meg selv sitte på huk foran melhylla – på denne handleturen utsendt – med innkjøpsliste i notatene på mobilen. Jeg er ikke alene. Nå er vi to menn i samme situasjon, tause og iakttakende, iført tynne blå silikonhansker. Mel er ikke lenger bare mel. Var det virkelig sammalt hvete vi skulle ha? Eller sammalt rug? Shit au, det blir en pakke av hver … og 2,5 kilo siktet hvetemel for sikkerhets skyld. Bak våre skuldre er det foreløpig ikke noe melpoliti som lusker – angivere får hyttefolket slite med.
Melet trenger en partner. En følgesvenn som skal skape magi i egen brødboks. Som «fast følge» i kombinasjonen grovbrød, egg og gaffelbiter. Gjær. Men det er tomme hyller, kun tørket gjær er å oppdrive – i røde og blå små esker – hvis du er heldig.
På vei mot kassa og pleksiglass-skjermen er det verdt å ta en siste sjekk i gjærhylla. Tomt selvfølgelig. Leste jeg nylig et tips fra en TV-kokk om alternativ gjær? Hysj, i morgen skal jeg sikre meg noen bokser med natron og bakepulver – kjekt å ha.
