Bjarne Clausen
Greåker
I Demokratens utgave av 03.03.20, er Palestinakomiteen og Knut-Jarl Rødje igjen «på farten» – med sitt evinnelige boikott-gnål under overskriften; «Nei til legitimering av okkupasjon». Hva er det med denne organisasjonen og deres likesinnede – har de særdeles tungt for å fatte? Hva har i så fall denne lille jødestaten okkupert?
Les også Rødjes innlegg: «Nei til legitimering av okkupasjon og apartheid»
25. april 2020 er det på dagen 100 år siden San Remo-konferansen. Etter at store deler av Midtøsten-regionen hadde vært underlagt det tyrkiske imperiet, ble nasjoner opprettet – eller de fikk sin uavhengighet, etter 1.verdenskrig. Her ble Palestina-mandatet vedtatt. Mandatet fastslo det jødiske folks historiske tilknytning til Landet Israel, og la det folkerettslige grunnlag for gjenopprettelsen av et nasjonalt hjemland for det jødiske folk. Området som ble avsatt, var hele dagens Israel og Jordan. Vedtaket og hendelsen var av avgjørende betydning for opprettelsen av staten Israel. Ansvaret for Palestina-mandatet ble gitt til Storbritannia, som så skulle legge til rette for den videre prosessen med «tett jødisk bosetning i landet».
I sitt svik mot jødene – og i klar strid med mandatet, valgte Storbritannia å gi bort ca. 3/4 til det som i dag er staten, Jordan (hvor ca. 67 prosent av befolkningen i dag består av palestina-arabere). Jødene sitter altså igjen med 23 prosent av det som var lovet dem. Mandatet ble uansett bekreftet 24. juli 1922, av Folkeforbundet (forløperen til dagens FN), hvor vår egen utsending, Fridtjof Nansen, var med på å vedta Mandatet. Dette dokumentet er israelernes folkerettslig gyldige skjøte på sitt land.
Til det trettende – fabrikkeres falske anklager om, at jødene har stjålet dette landet fra de stakkars palestinaaraberne – og således bryter folkeretten. Israels område – inkludert Judea og Samaria, er en del av det landet, som i henhold til folkeretten, tilhører Israel. Kun juridisk analfabetisme, vrangvilje – eller mangel på sunn fornuft kan hindre forståelsen av dette.
Knut-Jarl Rødje og hans medsammensvornes bekymring for palestina-arabernes ve og vel er i seg selv svært rørende, men om bekymringen hadde vært oppriktig, burde de for lengst ha rettet fokus mot hvordan f.eks. palestina-arabere fengsles og tortureres under Hamas. Én av de fengsledes (39 år gamle Essam al-Sa'afeen) mødre, hevder at israelerne behandler palestina-araberne mye bedre enn hva Hamas gjør. Når jødene arresterer noen, kontakter de familien, og informerer de pårørende. «Hamas derimot, nekter å gi informasjon om min sønn – fengslingen og hans helsetilstand. Vi har gitt Hamas beskjed om at vår sønn er syk, og trenger medisiner, men de nekter å gi ham behandling».
Når palestina-arabere blir brutalt torturert – og dør av tvilsomme årsaker, blir morderne ignorert – ikke bare av Hamas, men også av det internasjonale samfunn, menneskerettsorganisasjoner og media. Derfor fremstår Rødjes «bekymring» for palestina-araberne heller ikke som troverdig, men minner langt mer om en besettelse av å ramme jødestaten.
Rødje og Palestinakomiteen oppfordrer «samvittighetsfulle borgere» samt Fredrikstad kommune og andre kommuner i Viken, om å følge boikott-organisasjonen, BDS, sin strategi – nemlig å unngå innkjøp av varer fra såkalte «okkuperte områder». Samvittighetsfulle borgere bør derimot avholde seg fra dobbeltmoral – og heller støtte opp om Midtøstens eneste frie, demokratiske stat – ved å kjøpe israelske varer, som motsvar. Ikke minst, her har politikere på alle nivåer et helt spesielt ansvar til å orientere seg i forhold til hva som er rett og galt – fakta og løgn – i stedet for å dilte etter BDS og Palestinakomiteen.