Debatt

«40 år med menneskemøter»

De fleste som kommer til et krisesenter har blitt utsatt for psykisk vold under flere år. Å gjenopprette verdighet og mestring kreves et helhetlig arbeid, skriver Marie Lindén.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Marie Lindén
virksomhetsleder Krise- og incestsenteret i Fredrikstad

I 40 år har Krisesenteret i Fredrikstad gitt mennesker utsatt for vold i nære relasjoner en mulighet til både indre og ytre trygghet. I 40 år har vi gitt mennesker et trygt sted å bo og et menneske å snakke med som forstår hva du er utsatt for.

Noe har skjedd på 40 år:

Siden 2010 når Krisesenterloven kom ble Krisesenteret en kommunal oppgave. Tilbudet av krisesenter er lovpålagt og stiller krav til et tilbud for både menn, kvinner og deres barn. Tilbudet skal inneholde botilbud, dagtilbud og telefontilbud. Krisesenteret skal ikke kreve henvisning og være døgnåpent. Det er ikke tvil som vi ser det at loven har vært positiv for brukene, gjennom at den bidratt til større faglighet og profesjonalitet. Dette viser også Nordlandsforskning sin rapport Kommunens krisesentertilbud (NF rapport nr.: 13/2019). Samtidig så anbefaler de i sin rapport et behov for en konkretisering av lovverket og at loven gis en tittel som tydelig underbygger kommunens helhetlige ansvar for arbeidet mot vold i nære relasjoner.

Meninger: «Lykkeberg i håpefull oransje»

Antall mennesker utsatt for vold i nære relasjoner i Fredrikstad området som har oppsøkt Krisesenteret har ikke minket på 40 år, i gjennomsnitt har 70 voksne og 45 barn hatt et trygt botilbud på krisesenteret hvert år. I tillegg har det vært i gjennomsnitt 97 personer som benyttet vårt dagtilbud, med rådgivning, veiledning og bearbeiding.

Over 4.000 mennesker har hatt et trygt botilbud på krisesenteret under 40 år.

Vi har i 40 år arbeidet for å gi mennesker muligheter, vi har arbeidet for å synliggjøre og bevisstgjøre egenkraften gjennom å plassere ansvaret for volden og sette volden i en sammenheng.

Vi har arbeidet for å bevare eller opprette verdigheten for mennesker gjennom å bekrefte opplevelsen hos den utsatte og bistå i å utforske andre muligheter.

Hvorfor har vi gjort det?

Vi har og har hatt en grunnholdning av at møtet med den utsatte er et møte med et medmenneske. Som trenger å bli sett, som trenger å bli hørt og som trenger å bli trodd.

Vi vet at vold gjør noe med oss, det gjør noe med den utsatte, det gjør noe med omgivelsen og det gjør noe med hjelperen. Krisesenteret er kun en av flere aktører som utsatte trenger anerkjennelse og forståelse fra. Å bli utsatt for psykisk vold gjør at mennesker tviler på egne opplevelser og sin egen verdi, det går ut over både den fysiske og den psykiske helsen til et menneske. Sakte og sikkert bryter den psykiske volden ned all trygghet og sikkerhet. De fleste som kommer til et krisesenter har blitt utsatt for psykisk vold under flere år. Å gjenopprette verdighet og mestring kreves et helhetlig arbeid.

Les også: Helene Saloua Apenes Matris gratulasjonshilsen til Krisesenterets 40 års jubileum 

Å leve med vold skaper sorg, skam og smerte. Vi rundt trenger ikke å påføre mer av det – det har de fleste nokk av.

Noe har skjedd som de utsatte, volden har blitt mer kompleks, hjelpebehovet har blitt mer komplekst. Eller kanskje har også samfunnet blitt mer komplekst. Samfunnet krever mer og annen innsats fra den enkelte. Alt skal digitaliseres, menneskemøter blir preget av høy treskel, korte møter og avstand. På mange måter har effektiviseringen gjort oss alle til objekter.

Krise- og incestsenteret i Fredrikstad skal fortsette, håper jeg, i 40 år til med å gi sikkerhet og trygghet til mennesker utsatt for vold i nære relasjoner. Vi skal fortsette å gi noen verktøy for at mennesker skal leve et liv uten vold i samfunnet. Men vi er bare en liten del av en større helhet som voldsutsatte trenger.

Vi markerer i år alle brukere gjennom alle år som gjør alt de kan for å leve et liv uten vold.

Mer fra: Debatt