Gunnar Bodahl-Johansen
kommentator
Jeg ser henne for meg, damen som hver jul kom på julebesøk til bestemoren vår. Hun vokste opp i Pay-gården i Nygaardsgaten og på Pay-holmen (eller Furuøy) på i Vikene, men da familien gikk økonomisk på grunn, fikk hun leid et rom hjemme hos mine foreldre i Grønli Haveby, der bestemoren vår hadde leilighet i andre etasje. Det var før ungeflokken på fire meldte sin ankomst, men som liten gutt opplevde jeg frøken Pays årlige julebesøk. Hun het Esther Pay, men vi kalte henne alltid frøken Pay. Det var noe fascinerende ved henne. Kanskje fordi plankeadel-arvingen gjennom den økonomiske nedgangstiden hadde bevart sin fornemhet og verdighet. Hun var for øvrig den av barna som styrte huset etter at moren gikk bort.
Jeg tenker ofte på frøken Pay når jeg passerer Pay-villaen. Villaen er ikke lenger uberørt av kapitalens interesser. At villaen får en ansiktsløftning mot Nygaardsgaten, kamuflerer ikke at villaen har fått et tilbygg i bakenden som ødelegger villaens kulturhistoriske verdi. Jeg angrer på at jeg ikke tidligere kastet meg inn i debatten om bevaringen av Pay-villaen. Ikke at jeg tror jeg kunne snudd bystyreflertallet, men fordi jeg mener det er viktig at så mange som mulig av oss gir uttrykk for det vi mener mens saken er politisk aktuell. Ikke i etterkant, slik jeg gjør nå.
Men noen sto fram på barrikadene. 14. august 2017 skrev Kari Elisabeth Sekkelsten i et leserbrev i Fredriksstad Blad: «Fredrikstads vakreste hushjørner blir «borte». Denne gangen er det Paygården (Nygaardsgaten 1) som eierne vil endre til leiligheter. Planutvalgets leder, Rune Fredriksen, innstiller positivt til omgjøring (med mindre justeringer). Planutvalgsmøtet er allerede 17. august. Dette må avverges! … Skal det bli slutt nå? Har vi – befolkningen i Fredrikstad – resignert fullstendig og gitt opp for «kapitalistene»? Det er ille – dersom vedtaket om omgjøring og vandalisme gjør at et av Fredrikstad vakreste hushjørner blir «borte».
Lokalhistorikeren Svein Skahjem fulgte opp 15. august 2017: «Vi har en byantikvar som politikerne bør lytte til. Han representerer verneverdiene i en sak som er viktig for bevaring av verdifull bygningshistorie.» Skahjem mener ønsket om «maksimal fortjeneste» på en investering har styrt mye av det som har foregått i byens sentrum. 25. august 2017 skrev Sverre Skaarberg, også i et leserinnlegg i Fredriksstad Blad: «Den planlagte nye bebyggelsen rundt «Pay-villaen» vil jeg sammenligne med voldtekt mot en forsvarsløs fin gammel dame. Bygningen er gammel og trenger «makeup» – renovering og vedlikehold. Men «hun» er fortsatt en sjelden perle. I dag, med stor hage der huset kommer til sin rett og sentralt beliggende, er det en del av vår bys historie som må ivaretas på lik linje med vernede bygninger i Gamlebyen. Storgata bør etter de siste nye store bygninger omdøpes til «Skyggenes dal». Her slipper det ikke mye sol og innsyn fra elva inn.» Skaarberg mener at «Blomstertorvet» ved Litteraturhuset er redusert til en grønn flekk, og de historiske, verneverdige bygningene Anton Olsen-gården og Wessmann-gården er knapt synlige fra elva.»
Så langt et utdrag fra debatten den gang. Vi har bodd på Nygaard Brygge siden første byggetrinn sto ferdig. Når vi skulle flytte fra hus til leilighet, valgte vi byens beste tomt. Men jeg innser at Sverre Skaarberg har rett:
Leilighetskompleksene og forretningsbyggene langs bryggekanten – fra Biblioteket og vestover – slipper ikke inn «mye sol og innsyn fra elva». Ikke minst hører jeg mange sterke kommentarer om bygget som nå reiser seg øst for Kråkerøybroen. Når vi kommer vest fra og inn i Storgata, møter vi ikke elven men kjører rett inn i «Skyggenes dal», for å låne et begrep fra Sverre Skaarberg. Jeg tillater meg igjen å sitere tidligere ordfører Ragnar Pettersens ord da jeg etterlyste nybygg ved elvebredden: «Vi må ikke bygge eleven bort fra byen!»
For snart to år siden skrev spør altså Kari Elisabeth Sekkelsten om befolkningen i Fredrikstad har resignert fullstendig og gitt opp for «kapitalistene»? Lokalhistorikeren Svein Skahjem hevder at kravet til fortjeneste har styrt mye av det som har foregått i byens sentrum. Han rådet politikerne til å lytte til byantikvarens råd, noe de ikke gjorde. Nå hører jeg også folk der ute sukke over Dampskipsbrygga. Her har man riktignok ikke bygget byen bort fra elven, men folket sukker over at en ny steinørken brer seg ut på Dampskipsbrygga. Fra tidligere har området rundt gangbruen blitt en kald «steinørken» og mye av det samme har skjedd med Stortorvet. På Dampskipsbrygga har jeg til nå telt fem trær. Vi håper på mer grønt etter hvert.
Med hånden på hjertet kan vi vel ikke skryte på oss at Fredrikstad har noen innbydende torv å vise fram. Politikerne lot sjansene gå fra seg til å beholde et miljø på Fisketorvet da de 6. mai 1990 bestemte at de gamle fiskebasarene måtte vike for maktens portal til Værste. Med ved å mikse litt verdikonservatisme med kapitalens ønsker, kunne man sikret begge deler. Men å rehabilitere Fiskebasarene og utfordre noen initiativrike og oppfinnsomme mennesker til å gi dem nytt liv, ville ingen. «Rasket» skulle bort! Alt har en økonomisk side, og det er mulig «steinørkener» er billigere å vedlikeholde, men jeg tror de fleste av oss i dag ville lovprist politikernes bevaringsvilje, hvis fiskebasarene hadde fått nytt liv.
Nå skal vi gi både Dampskipsbrygga og den nye boligblokken på østsiden av Kråkerøybroen sjansen til å bli ferdig. Alle vedtak er demokratisk i den forstand at de er truffet av et politisk utvalg. Men igjen – demokrati er langt mer enn politiske vedtak i et folkelig organ, ikke minst er den folkelige debatten så viktig. Spørsmålet er om ikke politikerne blir fanget i sitt eget garn? Derfor er Kari Elisabeth Sekkelstens to år gamle spørsmål utrolig viktig: «Skal det bli slutt nå? Har vi – befolkningen i Fredrikstad – resignert fullstendig og gitt opp for «kapitalistene»?»
Fiskebasarene måtte vike for maktens portal til Værste!
