Nyheter

Cato Schiøtz om Liland-saken: – Et vannskille i norsk rettspraksis

Justismordet mot Per Kristian Liland er de sakkyndiges ansvar, mener advokat Cato Schiøtz.

Bilde 1 av 2

I kjølvannet av tre utsolgte temakvelder på Litteraturhuset om øksedrapet i Lille Helvete, står kanskje dette sterkest i folks minne – i tillegg til de åpenbart sjokkerende detaljene om drapet:

Hvordan kunne et så omfattende justismord skje?

BAKGRUNN: – Det var jo ekstremt brutalt. De ble drept med øks altså ... Bestialsk (Demokraten+)

– Rettsmedisinske funn er ikke vitenskap

Da Per Kristian Liland ble arrestert på julaften i 1969 i Glemmengata, bare noen hundre meter unna åstedet, var det knapt gått en time siden ofrene ble funnet. Politiet peilet seg ut Liland fordi han hadde bodd i tilbygget sammen med en av de to drepte, og fordi han var kjent for å ha temperament.

Som vi ble fortalt på Litteraturhuset, mente politi og påtalemyndighet umiddelbart at drapene måtte ha skjedd mellom klokken 19.30 lille julaften og klokka 02.00 natt til julaften. Under rettssaken i juni 1970 ble det derimot vanskelig å knytte Liland til Lille Helvete i dette tidsrommet, og tidspunktet for drapet ble endret av rettsmedisinerne.

(Saken fortsetter under bildet)

Fra venstre Cato Schiøtz, Nils E. Øy, Lars Tore Bøe, Terje Jansson og Vibeke Ekroth på Litteraturhuset onsdag 6. november.

Fra venstre: Cato Schiøtz, Nils E. Øy, Lars Tore Bøe, Terje Jansson og Vibeke Ekroth på Litteraturhuset onsdag 6. november. Foto: Gry Cat. Wold

Advokat Cato Schiøtz mener det er de sakkyndige som i størst grad bærer ansvaret for justismordet.

– Det er faglig skråsikkerhet, sier han.

– Rettsmedisinske funn oppfattes som kald, nøktern objektiv vitenskap, og skyver vitner til side. Men det er de ikke. Alle funn er gjenstand for vurdering.

Schiøtz mener vi har alt for stor tillit til sakkyndige i norsk rett.

LES OGSÅ: «Sommeren 1970 tok jeg et par dager fri og overvar rettssaken mot Per Liland»

Før og etter Liland-saken

Nå omtaler han Liland-saken som et vannskille i norsk rett.

– Det ble utgitt en NOU der et eget utvalg gjennomgikk saken, sier han.

En NOU er en forkortelse for Norges offentlige utredninger. Disse publiseres av utvalg eller arbeidsgrupper nedsatt av regjeringen eller et departement. En utredning kan også komme i form av en rapport. NOU-er danner gjerne grunnlag for forslag som regjeringen sender over til Stortinget og er ofte sitert og gjengitt i stortingsmeldinger. Jurister kan tillegge drøftinger fra Norges offentlige utredninger vekt som rettskilder.

– NOU-en av Liland-saken var kritisk til både politiet og etterforskningen. Det viktigste som kom ut av den, var nye prosessregler for gjenåpning av saker. Tidligere har det vært slik at det er den samme domstolen som avjør et gjenopptakelsesspørsmål, som har ilagt dommen. Nå kan det ikke lenger avgjøres av de samme som dømte, men det skal avgjøres i en egen kommisjon med distanse fra opprinnelig sak, sier Schiøtz.

Han understreker at dette har forbedret norsk rettssikkerhet.

– I norsk rettspraksis snakker vi nå om før og etter Liland-saken. Men vi er fortsatt alt for ofte avhengige av idealister før en sak blir begjært gjenåpnet, slik tilfellet var i Liland-saken hvor ekteparet Ekroth og Tore Sandberg gjorde et fantastisk arbeid.

Liland-saken er dermed historisk i norsk strafferett: Den forandret regelverket for å få gjenopptatt rettssaker i Norge.

24 år med nitidig arbeid

Å få gjenopptatt saken besto i langt mer jobb, enn de timene ekteparet Ekroth satt i rettssalen og gjorde opptak. Det egentlige arbeidet begynte etterpå: Alt de tok opp ble skrevet ut, ord for ord. Både opptakene fra rettssaken, men også opptakene fra deres egne intervjuer av vitner. I tillegg nedla de utallige timers arbeid i kontakt med det offentlige, i forsøket på å få saken gjenopptatt.

– Vi har jobbet veldig mye, fra dommen falt og de 24 årene etterpå. Vi skrev pamfletter og utallige brev. Vi jobbet og jobbet, dag og natt, sier Ekroth.

Brevene de skrev ble sendt til alle myndighetspersoner som kunne tenkes å interessere seg for saken. Kongen, regjeringsmedlemmer, dommere og advokater sto på postlistene. På én dag kunne de sende ut flere hundre brev. De trykket også opp et titalls eksemplarer av boken Pusselspel, der de publiserte utskriftene fra obduksjonsrapporten, opptakene, korrespondansen, og sine egne kommentarer og teorier. Boken veier 9 kilo.

Da likevel ingen i Norge viste interesse for saken, dro de utenlands.

– Vi dro til England i 1973 der vi oppsøkte The International Commission of Jurers, som består av lorder og adel og  fantastiske jurister. Der holdt de en pressekonferanse for oss borte, og den internasjonale pressen skrev veldig fint om saken. Vi var i New York, vi var i Strasbourg med saken. Vi har jobbet hele tiden så mye vi kunne, og vi trodde at en eller annen person må da reagere? En eller annen journalist? En eller annen jurist? En eller annen!, sier hun.

Fortsatt var det ingen i Norge som reagerte.

– En journalist hørte på oss i timevis en gang. Også sa han at «så interessant, om det hadde vært sant».

I 1991 bestemte ekteparet seg for å gjøre Pusselspel mer lesverdig, og redigerte den ned til 390 sider. Boken kalte de Julemorden i Lille Helvete.

– Og den sendte vi på samme måte til alle mulige personer, professorer og sånt. Og da var det endelig en som svarte, og det var Tore Sandberg.

LES OGSÅ: «Kokka vant over kommunen»

Mer fra Dagsavisen