Nyheter

Bob Dylans rullende torden på ny film og plate

Bob Dylans legendariske «Rolling Thunder»-turne kommer på 14 plater, og blir levende igjen i en ny dokumentarfilm av Martin Scorsese. Filmen er nesten ikke til å tro – bokstavelig talt.

Bilde 1 av 6

Bob Dylans «Rolling Thunder Revue» var en stor idé om en annerledes turné i 1975. Hovedartisten var et samlingspunkt for et stort ensemble artister, musikere, poeter og kunstnere, som reiste rundt og spilte på mindre steder, lange konserter der alle slapp til med sine saker, og ingen kunne forutsi hva som kom til å skje. – Ikke en tradisjonell musikalsk revy, men mer i form av en... revy. Nei, dette ble klossete bullshit, sier Bob Dylan selv til å begynne i filmen. – Jeg har ikke peiling. Jeg husker ingen ting. Det er så lenge siden at jeg ikke var født, ler mannen, som engang også sa «jeg var mye eldre da, men yngre enn det nå».

«Rolling Thunder»-turneen har vært på film før, på den underlige «Renaldo And Clara», som huskes som en kombinasjon av konsertopptak og kunstfilm. Regissøren Martin Scorseses nye «Rolling Thunder Revue – A Bob Dylan Story» er en film som skal bidra til å forsterke myten og musikken rundt Bob Dylan. Den opphever skillet mellom fakta og fiksjon, og ser ut til å ha vært laget ut fra et prinsipp om at hvis det ikke er sant, så skal det i hvert fall være godt funnet på.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Til dette har Scorsese skapt en oppdiktet stedfortreder – Stefan Van Dorp – som fungerer som en slags forteller, og ifølge seg selv var mannen som satte alt dette i gang. Vi får til og med et lite miniportrett av mannen selv, helt fra han angivelig lagde videoen til «Venus» med Shocking Blue. Van Dorp forteller at han ville lage en film om hvordan overdrivelser på turneen reflekterer et sammenbrudd i det amerikanske samfunnet i etterdønningene etter Nixon-årene. Van Dorp er en selvhøytidelig figur som Dylan etter hvert har lite til overs for, helt ned til påstanden om at han spiste for mye av de felles måltidene. Vi aner stor sans for humor her, og «Spinal Tap» spøker i bakgrunnen.

###

Foto: Netflix

I samme ånd kommer også en fortelling fra skuespilleren Sharon Stone, som sitter i posituren fra «Basic Instinct», og forteller at hun hadde Kiss-skjorte på seg da hun 19 år gammel møtte Dylan etter en konsert, og ble med videre på turneen. Det finnes imidlertid ingen gamle filmklipp som kan vise henne fra den gangen, på en ellers svært godt dokumentert tid. Stone sier at hun begynte å gråte da Dylan fortalte at han skrev «Just Like A Woman» spesielt for henne, mens gitaristen T-Bone Burnett kunne avsløre at sangen allerede var ti år gammel.

Vi møter også en fiktiv konsertarrangør, som er misfornøy med en turné han kaller katastrofal, med altfor mange folk på scenen, i altfor små lokaler, som kunne spilt for titusener, men blødde penger. – Nei det var ikke en suksess målt i profitt, Men det var et eventyr, så på den måten var det en suksess, sier Dylan i dag. Dette er i hvert fall sant. Sånn er dette nesten en forlengelse av spillefilmen «Masked And Anonymous» fra 2003. En av mine kjepphester er at denne er et undervurdert stykke dylanologi, laget med et veldig godt og selvironisk glimt i øyet av artisten, for å forsterke legenden om seg selv.

Store deler av filmen er også «Rolling Thunder Revue» på historisk ordentlig. Opptak fra en tid som viser Dylan og sangene hans på sitt mest elektriske. Han hadde overraskende hentet inn Mick Ronson fra bandet til David Bowie, og kanskje også tatt til seg noen tips om sminkens dramtiske effekt på popmusikken? I ale fall er det sjelden Dylan har vært så rock’n’roll som her, med et band som var løssluppent og ledig, tett og tøft samtidig.

Selv om det for det meste er Dylan som regjerer i sceneopptakene blir vi godt kjent med turneens store persongalleri. Han hadde med seg sin gamle flamme Joan Baez på veien, for første gang siden 1965. Vi får se dem synge en rørende duett i «I Shall Be Released». Dylan i dag snakker så varmt om Baez at det er rørende. Selv sier hun at hun hadde delte meninger om å reise rundt med ham igjen, fordi hun hadde sine erfaringer om hvor bra, eller ikke bra, det kunne være. Joan Baez forteller om en dag hun kledde seg ut som Bob Dylan, klarte å lure de andre en stakket stund bak all sminken, og opplevde hvordan det var å bli behandlet så ydmykt som sjefen pleide å bli. Gitaristen Steven Soles sammenligner livet med Dylan som å være i hoffet til Henrik VIII.

Det er ikke måte på hvor mange legender som kommer innom her. Poeten Allen Ginsberg er en gjennomgangsperson. Nobelprisvinneren Dylan hyller ham som en av vår tids store poeter. Besøket Dylan og Ginsberg gjorde ved graven til Jack Kerouac er med videre fra «Renaldo And Clara». Men Ginsbergs rolle minner oss også om at showet ble stadig mer strømlinjeformet, poetens tid på scenen ble kuttet ned, og han endte som en slags roadie for selskapet.

Bob Dylan og Allen Ginsberg besøker graven til Jack Kerouac.

Bob Dylan og Allen Ginsberg besøker graven til Jack Kerouac. FOTO: NETFLIX

Joni Mitchell møtte opp for et par sanger på en konsert der hun likevel var i nærheten, og ble med et godt stykke videre. - Dette er et eksperiment i sosialt samvær, forklarer hun. Hun valgte å framføre helt nye sanger, ikke hits, og ble ikke alltid godt mottatt av publikum. Men vi opplever henne på nachspiel hjemme hos Gordon Lightfoot. Den sangen Dylan, McGuinn og alle de andre jammer med på der er «Coyote» – og bedre kunne det ikke bli. Her er også et tidlig møte med Patti Smith, som resiterer poesi i kjent stil akkompagnert av Eric Andersen på gitar. Vi hører allerede her hva hun kom til å drive det til i årene som fulgte.

Felespilleren Scarlet Riviera, som skulle komme til å prege «Desire»-albumet så sterkt året etter, har en mystisk rolle i ensemblet. Nesten som en manifestasjon av den gamle sigøynerromantikken som svever over hele «Rolling Thunder»-holdningen. Dylan forteller om en romanifestival på bursdagen sin i Saintes Maries de la Mer i Frankrike, der han satt ei hel natt og hørte på gitaristen Manitas del Plata. Her er også et langt og grundig innslag om «Hurricane» Carter, bokseren som var uskyldig dømt for drap, og som Dylan forbarmet seg over i en sang – med et svært vellykket resultat.

Les også: Dylan som religion

Et ubetalelig øyeblikk er å se Joan Baez danse ekstatisk mens bandet spiller «Eight Miles High» bak henne. Jeg kunne ønsket meg mer av Roger McGuinn fra The Byrds i filmen, han får sitt nydelige vers i «Knocking on Heaven’s Door», men gjorde også en storartet «Chestnut Mare» som ikke har fått plass her. Vi må innse at «Rolling Thunder»-revyen var så omfattende at det ikke går an å få med alt, og hovedfokuset er på Bob Dylan selv.

«Rolling Thunder Revue» har vært godt dokumentert på plate. Først med albumet «Hard Rain», men dette var spilt inn under andre halvdel av turneen, i 1976, da gnisten hadde begynt å slukne. Senere fikk vi enda flere opptak i volum 5 i Dylans pågående «Bootleg Series». Nå går Dylan et skritt lenger, med en boks med 14 CDer. Her kommer alle de fem konsertene som ble spilt inn profesjonelt, riktignok bare Dylans egne bidrag, men det er vel disse de fleste er kommet hit for. Her er også tre hele plater fra øvingslokalet, og en siste med sjeldne framførelser. Blant disse er «The Ballad Of Ira Hayes», sunget for indianere i reservatet Tuscarora, et følelsesladet øyeblikk i filmen.

Bob Dylan sier i filmen at de som kommer med store forhåpninger om å høre det de forventer, kommer til å bli skuffet. Likevel er ikke versjonene av de kjente låtene så uventede som man senere er blitt vant til fra denne kanten. De er annerledes, men ofte til det bedre. Å gå i detaljer er vanskelig, her er 148 spor, 113 av dem ikke gitt ut på plate før, mange av dem høres ut som de aldri er spilt bedre.

Les også: Distriktssuksess for Dylan

Jeg skal likevel trekke fram et høydepunkt både i filmen og på plate: Den svært engasjerte versjonen av «The Lonesome Death Of Hattie Carrol», en sang Dylan skrev i 1963 etter et rasistisk motivert drap på en svart kvinnelig bartender, av en ung, hvit mann, som slapp unna med en svært lett straff. Her kan det høres ut som sangeren kritiserer alle de som mange år etter insisterer på at trollene sprekker når de kommer ut i lyset, at vi må forstå dem, og heller leve med konsekvensene de gangene det går galt: But you who philosophize disgrace/and criticize all fears/Take the rag away from your face/Now ain’t the time for your tears». Dette er til å få gåsehud av.

Til slutt, før rulletekstene, flyr plakater med oversikt over alle konsertene Bob Dylan har gjort siden «Rolling Thunder Revue» over skjermen. Det er tusenvis av dem. Dette er som kjent en evigvarende turne, og nå er han snart i Norge igjen. Bob Dylan er som nevnt ikke til å tro, verken før eller nå.

Le også: Prisverdig konsert

Mer fra Dagsavisen