50 år siden øksedrapene: – Julen ble aldri den samme

Liland-saken endret ikke bare norsk rettsvesen. Den preget også resten av Vibeke Ekroths liv – på godt og vondt.

Fredrikstad, november 2019: Utenfor er det en isende kald novemberdag. Frostrøyken velter tykk ut av munnen på passerende ungdommer. De er lattermilde og intetanende om at deres rettsvern, norsk rettspraksis anno 2019, er en direkte konsekvens av arbeidet til damen som sitter innenfor kafévinduet og ser ut på dem.

Inne er det lunt. Men historien hun forteller er et gufs fra fortiden.

Vibeke Ekroths store, mørke øyne flytter seg fra gata utenfor, og inn i kafeen. Skanner over gjestene, før de finner tilbake til meg. På bordet mellom oss ligger et eksemplar av «Julmorden i Lille Helvete».

Det går en kald trekk gjennom rommet. Brått kvepper hun til.

– Er det en sivil, eller?, spør hun lavt og slår ned blikket.

En mann passerer bordet vårt – akkurat litt for nære. Han setter seg innerst i kafeen, med ryggen mot veggen og utsikt over kafeen. Mannen ser ikke direkte på oss, men drar telefonen opp av lomma. Oppmerksomheten hans er ut i rommet, ikke på skjermen.

– Radaren din er på, skjønner jeg?

Hun ser spørrende på meg før hun ler varmt.

– Ja, det kan du si. Tenk det, etter all denne tiden.

Det er ganske fjernt at vi skulle være under overvåkning. Likevel spør jeg om vi skal gå et annet sted og fortsette praten.

– Ja. La oss gå ned på Litteraturhuset i stedet.

Dag og natt gikk med til å skrive ut intervjuer og andre lydopptak. Foto: Privat

Skjult båndopptaker

Historien til Vibeke Ekroth skriver seg tilbake til 1972, da hun og mannen Sten Ekroth påsto at Per Liland var utsatt for justismord, etter at de ved en tilfeldighet ble vitner til den første dagen i rettssalen.

Vibeke og manager-mannen Sten Ekroth under første dag av Per Lilands rettssak, Sarpsborg 1970. I sin venstre hånd holder Sten en veske som inneholder den båndopptaker som spilte inn hele rettssaken. Foto gjengitt med tillatelse av Vibeke Ekroth
Vibeke og manager-mannen Sten Ekroth under første dag av Per Lilands rettssak, Sarpsborg 1970. I sin venstre hånd holder Sten en veske som inneholder den båndopptaker som spilte inn hele rettssaken. Foto gjengitt med tillatelse av Vibeke Ekroth

LES OGSÅ: En 50 år gammel drapsgåte (Demokraten+)

Sten Ekroth hadde ingen høy stjerne i norsk offentlighet. Hadde det ikke vært for Ekroths båndopptaker, hadde vi nok fortsatt ikke trodd på dem.

Hadde det ikke vært for at alt var dokumentert, tusenvis av timer med lyd- og filmopptak, journaler, dokumenter, hadde Per Liland fortsatt vært dømt for øksedrapene.

Men etterforskningen deres viser en ting til; den viser at ekteparet Ekroth ble gjenstand for maktmisbruk, overgrep og svertekampanjer i regi av norske myndighetspersoner. Båndopptakeren som ble med over alt hvor de går, tok også opp samtalene de to hadde med både politimenn og adokater. Det finnes også brev og andre offentlige dokumenter som viser hvordan ekteparet ble forfulgt.

Ved flere anledninger tar båndspilleren opp lyder av at de blir dyttet, ropt til og jaget av personene de forsøkte å få i tale. En slik hendelse, er når de prøver å få daværende kriminalsjef Sten Grindhaug i tale, og blir eskortert ut av politihuset. I følge Vibeke og Sten Ekroth blir høygravide Vibeke dyttet ned trappen av Grindhaugs medarbeider.


Vibeke og Oslos kriminalsjef Grindhaug (til høyre), rett før mannen bak Vibeke overfaller henne med en stor rørtang.

Svenskegrensen, 19. mai 1972: Det gryr mot dag. Holmsbu-jenta Vibeke er 25 år gammel og elsker sine kort-korte miniskjørt nesten like mye som sin svenske mann, Sten Ekroth. På armen har hun deres seks måneder gamle datter, Power. I bilen sitter fjorten år gamle Ted, Stens sønn.

Overfor dem står en politimann. Papirene han holder i hånda blafrer i den sure morgenbrisen på Ørje. Han ber dem dra, og ikke komme tilbake.

– Kommer dere tilbake, er det lett å ordne noe ... at noe er der som ikke skal være der, sier politimannen og nikker mot bilen.

På arket står det: «Landsforvisning: Sten Ekroth bortvises fra riket i medhold av fremmedlovens §11 punkt 2, ledd, jamfør paragraf 12.»

Bok

Han er den eneste svensken i moderne tid som har blitt utvist av Norge. I offentlige register står det at Sten Ekroth landsforvises fordi han har «forstyrret arbeidsfreden til riksadvokat Lauritz Jenssen Dorenfeldt og statsadvokat Håkon Wiker». Han har også «forsøkt å trenge seg inn til statsminister Trygve Bratteli».

Hendelsene kvelden før denne mai-morgenen står i Vibeke Ekroths minne som en film, som aldri slutter å spille. Den begynner med at de kjører rundt i Oslo med boken «Pusselspel», som nettopp er ferdig trykket. Før de dro fra Sverige, der de har midlertidig bosted, har de levert et eksemplar til den svenske statsministeren Olof Palme. Boken er en mastodont på 1763 sider, som ifølge dem selv beviser Lilands uskyld. Det er bare at ingen vil ha den.

Olof Palme mottar et eksemplar av boken Pusselspel av Sten Ekroth. I bakgrunnen står Vibeke Ekroth. Foto: Privat

Ingen vil høre på dem. Ingen vil lese boken. Tvert i mot, blir de kastet på dør hos den ene mottakeren etter den andre. Etter at de har besøkt Dorenfeld og Wiker, uten å få snakket med noen av dem, drar de hjem til Vibekes mor på Bestum i Oslo og spiser middag. Etter middagen skal de kjøre moren til teateret.

– Så da går Sten og båndopptakeren og mammaen min og jeg ned, og utenfor døren står to politimenn. «Det er noe med bilen din Ekroth, så du må bli med på politistasjonen og ordne opp», sier de. Vibeke mener Sten kan bli med politiet, imens hun følger moren til teateret. Men det er ikke greit for politiet. De vil at hun også blir med på stasjonen. Hun blir frustrert.

– «Men herregud 'a, bilen det kan han ordne med, dere behøver ikke meg også, dessuten har jeg en liten baby her oppe», og da svarer han «Hent ungen og bli med på stasjonen».

– Så da er dere, effektivt sett, anholdt av politiet?

– Ja, altså han ber jo oss om å komme og rydde opp i dette som er med den leiebilen. Jeg hører på båndet hvordan jeg går opp trappen, og kommer ned trappen, for da er jeg oppe og henter «ungen». Som er seks måneder. Og Ted som er fjorten år blir sittende igjen alene.

Sverige

De sitter i avhør hele natten. Når Sten til slutt kommer ut fra forhørsrommet, sier han at de må dra fra landet. Hvis ikke blir han satt inn. De får dra til morens leilighet og ta med seg det viktigste, før de må dra.

– Når mamma kommer hjem fra teateret står det en politimann i ytterdøren og en ved bakdøren, så de ikke skal rømme. Og hun får jo helt sjokk. Og så sier politimannen sånn ved tolvtiden på natta at «Ja, Ekroth, nå kan du kjøre så fort du bare vil, bare du kommer deg til grensa», og de etter. Og Sten kjører så fort han kan, og det kan han vet du, så de fikk jo litt å jobbe med. Og så stopper vi på grensen, og det leveres inn tollpapirer. Så kjører de tilbake til Oslo og vi kjører til Stockholm.

De har allerede skaffet seg bolig i Sverige, fordi det ble for ubehagelig i Norge.

– Vi orket det ikke.

– Fikk dere være i fred da, for myndigheter og andre?

– Nei, absolutt ikke. Vi kunne komme ned til bilen vår og det var masse parkeringsbøter, på samme dag. Selv om vi ikke var feilparkert.

– I Sverige?

– Ja, de hadde sine metoder. Før dette hadde jo riksadvokat Dorenfeldt i Norge vært i kontakt med riksadvokaten i Sverige.

– Ville de ha dere ut av Sverige også, eller bare gjøre det ubehagelig for dere?

– Det kan du si. Jeg vet ikke.

Faksimile fra 1970. Privat.

Alt forandret seg

Dorenfeldts brev fra 1972 omtales i blant annet av NRK Dagsnytt i 1997. De forteller at Dorenfeldt advarer den svenske riksadvokaten mot Ekroth, som han betegner som en «profesjonell injuriant». Bakgrunnen for brevet var i følge NRK å forsøke å stoppe boka «Julmorden i Lille Helvete».

«Hvis den utkommer bør vel noen innen den svenske påtalemyndighet lese den og se om det foreligger alvorligere, straffbare forhold,» heter det i brevet. Høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae, som prosederte saken for Per Liland da den ble gjenopptatt, sier til avisa at han er sjokkert over det som kommer frem.

– Det veldig spesielle i brevet er at Dorenfeldt i et rent privat brev til sin åpenbart gode venn i den svenske tilsvarende stilling, anmoder ham om å forsøke å ta knekken på denne veldig plagsomme karen Sten Ekroth, uttaler han.

Datteren Power sammen med stabelen av lydbånd.
Foto: Privat
Datteren Power sammen med stabelen av lydbånd. Foto: Privat

Vibeke og Sten Ekroth lever resten av sine liv i Sverige. De selger alt de kan selge, og de spiser middag med familie, tanter, bestemødre og venner. Selv ikke når Vibekes mamma dør, kommer de tilbake til Norge. De orker ikke, det er for mange vonde minner.

– Hva har konsekvensen vært, for deres del, av dette arbeidet?

– Det forandret livene våre. Vi levde jo et liv i sus og dus. Sten hadde mye penger på den tiden, før rettssaken. Vi hadde bare lyst til å ha det moro. Denne saken endret vår mentalitet totalt. Vi gikk fra å være egoister til å bli empatiske. Gudskjelov, fikk vi tanker, og en politisk innsikt.

Hun sier de ble samfunnsbevisste og lærte seg å stå imot «all dritten».

– Det var tungt. Men det har gitt oss så mye mer, enn det tomme livet med materialistiske ting. Samtidig har det kostet oss alt. Det har vært mange ganger vi har fylt badekaret med vann, og familie har kommet med stearinlys og ved så vi har lys og varme. Ted (Stens sønn, journ. anm) sluttet jo på skolen og skaffet seg jobb for å hjelpe oss. Sten hadde jo mange antikviteter, men alt er solgt. Vi levde fra hånd til munn. Sten fikk jo verken pensjon eller hjelp fra sosialen.

LES OGSÅ: Cato Schiøtz om Liland-saken: – Et vannskille i norsk rettspraksis (Demokraten+)

Det er tydelig at årene med forfølgelse sitter igjen i både kroppen og minnet.

– Nå har det jo vært ganske rolig rundt dette en stund. Men alt dukker opp igjen nå som det nærmer seg jul. Jeg er glad for at det endelig kommer mer fram hvem som gjorde den egentlige jobben. Vi er glade for innsatsen til Tore Sandberg, selvsagt. Men vi jobbet 25 år med dette, han i et par år.

– Hvordan er julen for deg, etter alt som har skjedd?

– Vi har aldri klart å feire julen etter det som skjedde. Jeg har ikke et eneste julelys. Jeg skal sitte alene med katten. Men vi sendte julekort hver jul til alle vitner og andre involverte. Det ble mange! Og hver julaften ringte vi Per i fengslet. Forsøkte å trøste med at «neste jul ...»

– Dere har levd hele livet med denne saken, og konsekvensene av den. Har dere fått en beklagelse eller erstatning fra norske myndigheter?

– Vi, nei? Aldri. Jeg har aldri skjønt at det skal være så vanskelig å si «unnskyld, vi har gjort en feil, og vi vil rette opp i den».

– Var det verd det – ville du ha gjort det samme igjen?

– Ja! Uten tvil, ja. Og vi gjorde jo det, med Fasting Torgersen-saken.

Vibeke Ekroth i Fredrikstad i 1971, sammen med vitnet Ole Olsen. Foto: Privat