Selskapet deres, Fredriksborg, eies og styres i dag av hun som bærer det fulle navn, Christina Louise Fredriksen, og sønnene Morten Olav (41), Erik Magnus (37) og Martin Petter Fredriksen (35). Men la oss begynne med mamma Fredriksen, bare kalt Tina, om da hun kom til byen i 1979 og førsteinntrykket av Fredrikstad for den unge, svenske damen:
– Det var en ganske mørklagt bryggepromenade, ikke mange restauranter. Ganske sluskete, egentlig, langs brygga her.
– Faren din var vel ikke sånn overvettes begeistret for at du flyttet hit? antyder Morten med et smil.
– «Her skal ikke datteren min bo», forteller Tina tørt om hva hennes far sa, selv en gründer og forretningsmann fra Malmö.
Tina hadde truffet Petter Fredriksen som reiseleder for Tjæreborg på et skisted i Østerrike. Slik startet et nytt kapittel i den sosionomutdannede 27 år gamle Malmö-jentas liv.
– Men jeg har alltid likt utfordringer. Det kan ta deg ganske langt, sier Tina nøkternt. 43 år etter at hun flyttet til byen drevet av en kjærlighet til en mann med et stort hjerte for Fredrikstad, er hun en sterk bypatriot og ikke minst helt sentral bak ideen og byggingen av byens nye landemerke, Litteraturhuset.
– Det har skjedd en stor utvikling i Fredrikstad siden jeg flyttet hit. Fredrikstad har blitt en penere og mer moderne by. I denne utviklingen mener jeg Litteraturhuset har tilført urbanitet og kulturliv, sier Tina.
Alene med tre unge sønner da ektefellen døde
I år er det 20 år siden Petter Fredriksen brått døde kort tid etter at han hadde fått en alvorlig kreftdiagnose. Familien – først med henne i spissen, da sønnene bare var ungdommer – har nå drevet med eiendoms- og stedsutvikling i to tiår.
Vi har møtt mor og sønn Tina og Morten, til et intervju om hvordan veien har blitt til, hva som har inspirert dem og hvordan man finner veien videre sammen når noe brått rammer en.
– Hvordan var det å være mamma til tre gutter som mistet pappaen sin da de var på helt ulike stadier i livet?
– Det var en stor utfordring. Jeg måtte være til stede. Det var ikke noe alternativ til det. En ting var det følelsesmessige, men det var mitt ansvar at barna skulle fullføre skolegang og studier. Jeg var opptatt av at Morten ikke skulle komme hjem fra studiene i Bergen og at Magnus og Martin som da var 15 og 17 år gamle, skulle fortsette skolegangen og livene sine.
Jeg tror det er viktig å ikke stikke hodet i sanden når noe slikt skjer, men heller engasjere seg og forsøke å ta ansvar
— Tina Fredriksen
Morten var 22 år da faren plutselig gikk bort. Han hadde tatt grunnfag i juss ved Universitet i Bergen og gikk nå første året på Handelshøyskolen.
Rundt seg hadde Tina et sterkt og godt lag som hadde vært ansatt i selskapet i lang tid.
– Jeg var veldig heldig som hadde gode fagfolk som veiledet meg. Petter hadde jo vært daglig leder i Fredriksborg og Værste. Hovedoppgaven min hadde vært å være familiesjef og mor. Nå måtte jeg også ta ansvar inn i forretningsdriften. Jeg hadde heldigvis kjent selskapet gjennom mange år, sier Tina, som hadde vært med på reisen fra da ektefellen solgte grønnsakvirksomheten i Vegetar til Bama i 1993, til at kjernevirksomheten i hovedsak ble rettet mot eiendom og eiendomsutvikling.
Morten sier:
– Det skapes ofte et vakuum når en gründer blir borte. Ofte er gründeren selve personifiseringen av virksomheten, og da er det ikke bare lett å fylle det vakuumet. Alle familieeide selskaper med en sterk gründer, vil nok kjenne seg igjen i spørsmålet: Hva skjer når den personen er borte? Hva skjer med selskapet da?
[ Brannvesen-historie på bortgjemt museum (+) ]
Mener morens engasjement var avgjørende
Det var Petter Fredriksens idé å kjøpe ut Værste-området på Kråkerøy fra Kværner. Kværner hadde lagt ned FMV og eide et vitalt område for byutvikling i Fredrikstad. Men de hadde ingen strategi for området. Resten er historie. Med sitt nettverk var Petter Fredriksen en sentral faktor for å kjøpe hjem Værste-området – sammen med Fredrikstad Energi, Jon Brynildsen, Bøckmann, Interconsult og DNB. Prislapp: 228 millioner kroner.
– Etter at Petter hadde gått bort, fikk jeg flere tilbud om å selge vår andel i Værste, men det var det siste jeg kunne tenke meg. Jeg tror det er viktig å ikke stikke hodet i sanden når noe slikt skjer, men heller engasjere seg og forsøke å ta ansvar, sier Tina.
– Det var først mange år senere at jeg så at det at Tina tok et så stort ansvar var helt avgjørende. Det at hun valgte å være aktiv i virksomheten etter at Petter døde, det var viktig, sier Morten.
– Hvordan ble studenttiden din preget av dette?
– Den ble egentlig lite preget av dette, mye som et resultat av at Tina tok et såpass stort ansvar.
– Det var jo også målet mitt. At du ikke skulle ha noen andre forventninger til deg enn å være student, sier Tina.
– Men når noe sånt skjer, så påvirker det deg som person selvfølgelig. Man går jo igjennom en sorgprosess, sier Morten.
At vi kunne fortsette det løpet vi var i gang med og fokusere på studietiden. Jeg kan ikke huske at det var noen annen forventning til meg enn det
— Morten Fredriksen
[ Krimforfatterens myke side: – Har vært der helt siden hun var bitteliten (+) ]
Kunnskap om kriser og faser
Tina hadde tatt utdanning som sosionom og også jobbet innen sosialt arbeid siden hun var i midten av 20-årene.
– Jeg fikk jo nytte av denne bakgrunnen, og hadde kunnskap om kriser og faser. Det å opprettholde hverdagen, sier hun.
– Det var den viktigste støtten vi kunne få. At vi kunne fortsette det løpet vi var i gang med og fokusere på studietiden. Jeg kan ikke huske at det var noen annen forventning til meg enn det, sier Morten.
Det var først senere i livet at hans interesse for familieselskapet dukket opp.
I tillegg til at selskapet skulle vokse, ble det også viktig å bredde det for at det skulle være plass til oss alle tre og gå videre med selskapet sammen.
— Morten Fredriksen
Morten jobbet i to år som trainee i PricewaterhouseCoopers (PwC) etter studiene. Et globalt selskap som jobber innen revisjon og rådgivning.
– Jeg hadde ingen spesielle tanker om å skulle begynne i Fredriksborg, men ønsket i stedet å skape min egen karriere. Men så i løpet av trainee-programmet fikk jeg en eller annen oppvåkning, for plutselig hadde jeg et klart ønske om likevel å vende hjem til familieselskapet: «Hvorfor ikke ta den muligheten jeg har der?»
27 år gammel kommer Morten hjem og overtar ledelsen i selskapet. Han samlet konsernets virksomhet under merkenavnet Fredriksborg.
– Jeg er veldig glad for at det tok tid før Morten kom tilbake. Da er man mer moden. Som eldstemann i en forretningsfamilie i en liten by, er det greit å ha fått med seg litt ballast, sier Tina.
I dag jobber alle tre sønnene i eller i tilknytning til Fredriksborg. Morten kom i 2008, Magnus begynte i 2010 og yngstemann Martin i 2018.
– Hvordan er det å jobbe sammen med barna sine?
– Det er en god følelse. De har vokst seg sammen. Hadde de vært mer forskjellige, kunne vi vært et annet sted, men de jobber godt sammen og utfyller hverandre på en god måte.
– Hva er kriteriene for å få til det dere har skapt?
– En god og sterk plan er helt avgjørende. Det er det første vi starter med. Alltid en strategi. Et annet viktig kriterium er å ha med seg flinke folk. Selskapet har vokst i antall hoder. Vi hadde ikke klart det uten dem, sier Morten om selskapet som nå teller 23 ansatte.
– Vi tok også over et selskap som allerede gikk bra, understreker Tina.
– Så vår ambisjon var enkelt sagt: vekst. Utvikle eiendommer og kjøpe nye. Videreutvikle den gaven vi fikk. I tillegg til at selskapet skulle vokse, ble det også viktig å bredde det for at det skulle være plass til oss alle tre og gå videre med selskapet sammen, sier Morten.
[ Ash Olsen: – Jeg tenker at om jeg har et budskap, så er det å være seg selv (+) ]
Ikke legg press på barna
– Hvordan var det å overta et selskap, bare 27 år gammel?
– Det var en stor oppgave. Samtidig hadde jeg tatt utdannelsen min og jobbet to år i et hektisk og vitalt miljø i Oslo. Det hadde gitt meg selvtillit på at jeg kunne noe. Oppsummert tror jeg det var en blanding av ydmykhet overfor oppgaven, men samtidig en følelse av å være veldig klar for den, sier Morten.
– Hvilken betydning har Tina hatt for at dere alle har ønsket å engasjere dere i familiebedriften?
– Det er nok mange barn i en familiebedrift som opplever ønsker og forventninger til at man skal ta over. Vi følte aldri direkte den forventningen, og jeg tror at det at vi fikk friheten og tryggheten til å gjøre hva vi ville, nettopp bidro til at vi til slutt ønsket å engasjere oss i virksomheten. Her tror jeg det ligger en læring for andre familieeide selskaper. Ønsker du at barna dine skal ta over, må du tørre å «gi gass i nedoverbakke». Ikke press det på dem, gi dem frihet til å komme fram til det selv.
– Hva er det som har drevet dere?
– Det ligger nok i ryggraden. Vi har fått det inn med morsmelken, og da føles det naturlig å drive det og vokse det videre. Vi ser på det som en slags odel, der målet er å gi fra seg gården i bedre stand enn da vi overtok. Det trigger oss. Samtidig har det sin bakside, vi er dessverre kommet dit at vi må avtale og ikke snakke om jobb når vi er samlet i familieselskap, som i julen. Da er avtalen på forhånd at det kun er lov å snakke om vanlige ting, humrer Morten.
Jeg var opptatt av at Litteraturhuset ikke skulle være et elitistisk sted, men et folkets hus der litteratur ble tolket i ordets videste forstand.
— Tina Fredriksen
– Hvor kom ideen til Litteraturhuset fra? Hvorfor ønsket dere akkurat dette?
– Vi hadde et bygg her i Storgata 11, som brant ned til grunnen i 2008, hvor blant annet restauranten Dus & Sus holdt til. I prosessen med å bygge det opp igjen til noe nytt, kom arkitektene med et forslag om å gjøre det til et Dansens Hus, i stedet for et bygg for næring eller bolig, forteller Morten.
– Samtidig hadde kullet mitt fra Handelshøyskolen alumnitreff på Litteraturhuset i Oslo som nettopp hadde åpnet. Jeg syntes det var et utrolig flott sted, så jeg foreslo for Tina at dersom vi først skulle satse på kultur, hvorfor ikke et Litteraturhus.
Møtte motforestillinger om Litteraturhuset
– Så var det å gå inn i en prosess om hva slags sted dette skulle være. Jeg var opptatt av at Litteraturhuset ikke skulle være et elitistisk sted, men et folkets hus der litteratur ble tolket i ordets videste forstand, sier Tina.
– 1000-kroners spørsmålet var jo om det ville være mulig å få et slikt hus til å gå rundt. Det var nok av motforestillingene om at dette ikke var mulig å få til i Fredrikstad, at folk her var mer opptatt av fotball enn litteratur, sier Morten.
Resten er historie. Litteraturhuset i Fredrikstad har i januar neste år eksistert i 10 år etter åpningen i januar 2013, og har vært en gedigen publikumssuksess. Det har blitt en høyborg for litteratur, debatter, politikk, foto og sakprosa.
– Ikke visste vi da at huset skulle bli så toneangivende at vi til og med hører folk har lyst til å flytte til byen på grunn av Litteraturhuset, sier Tina entusiastisk.
Men først og fremst er Tina, som er styremedlem i Litteraturhuset, opptatt av innholdet.
Noe som engasjerer henne er Litteraturhusets ferske samarbeide med Fredrikstad Bibliotek, «Bokstart Fredrikstad», et leseløft for de aller minste barna, mellom 0–3 år. Gjennom å nå foreldrene og få dem til å lese for barna sine, er målet å vekke leselyst tidlig i livet og styrke ordforrådet deres når de er små.
– Lesing er den beste måten å føle tilhørighet til samfunnet på. Kan du ikke lese, havner du raskt på utsiden. For mange med utenlandsk bakgrunn som ikke har barna i barnehagen, kan dette ramme veldig, så også derfor er dette prosjektet så viktig, sier Tina engasjert.
Mener barn trenger foreldrenes tilstedeværelse
Selv valgte hun å være den som tok et ekstra ansvar hjemme da barna vokste opp, selv om hun brukte både utdanningen sin og engasjerte seg i ektefellens business.
– Når du er gift med en gründer, så er det en som må være mer hjemme. Det var jeg bevisst ganske tidlig. Barn trenger tilstedeværelse fra de voksne. Dette er et viktig grunnlag for dem videre i livet, mener hun.
Tina måtte altså aktivt inn i forretningsdriften da de to yngste sønnene var tenåringer og Morten hadde startet sin studenttilværelse.
– Veien blir til mens du går, konstaterer hun.
– Hva er visjonen til Fredriksborg videre og hvordan ønsker dere å sette spor etter dere i Fredrikstad?
– Det står jo i visjonen vår. Vi skal sette spor etter oss. Og så brenner vi for Fredrikstad. Hvis vi hadde vært utenbysinvestorer, hadde vi nok ikke tenkt på samme måte, sier Tina.
– Med både hjerte og hjerne skal vi fortsette å spille vår rolle i den byutviklingen Fredrikstad har hatt, sier Morten.
[ Ber forsvarsministeren få opp dampen for Fredriksborgs Gamlebyen-drøm (+) ]
Mener mangfold er det viktigste innholdet i byutvikling
– Hva er det viktigste innholdet i en by i dag?
– Variasjon, sier Tina.
– Miks alt alltid, sier Morten og utdyper:
– Det var slik byene opprinnelig ble skapt. En blanding av mennesker, handel, maktstrukturer, kultur og religion kom sammen på sentrale knutepunkt. Byene ble naturlige tyngdepunkt for folk. På 80- og 90-tallet fikk vi en utvikling der byene i større grad ble spredd utover, særlig innenfor handel. Dette førte til byspredning, og utarmet over tid de tradisjonelle bysentre. Nå er det back to basic som gjelder, og Fredrikstad er i ferd med å bli et godt eksempel på en by som på nytt har klart å skape et vitalt bysentrum, med aktivitet og byliv.
Da Petter Fredriksen tok med seg familien på en litt spesiell juleutflukt på Værste-området for 25 år siden, var det nok ingen av familiemedlemmene som trodde de skulle drive med det de gjør i dag: Værste AS, med Fredriksborg som største eier, skal bygge en ny bydel på et område på 650 mål, som er like stort som dagens eksisterende sentrum.
– Kanskje ett av de mest spennende byutviklingsprosjektene i Norge. Det finnes ikke mange tilsvarende prosjekter her i landet, sier Morten.
Den 2. juledagen pappa Petter tok familien med på en vandring på det gamle Værste-området, var de tre sønnene heller rastløse.
– Sannheten er at vi sto på taket av administrasjonsbygget og så ned på Værste-området og egentlig bare lengtet hjem for å spille mer Playstation, ler Morten.
[ Idémyldret om byutvikling i Fredrikstad (+) ]
