I 1885 etablerte Klemet Johansen Fredrikstad begravelsesbyrå og kistefabrikk, i eget snekkerverksted i Farmannsgate, Fredrikstad. 90 år senere overtok Berit og Kolbjørn Garde byrået etter tredje generasjon, og i 2007 tok datter Cathrine Garde Jakobsen over byrået – sammen med sin mann Ulf Jakobsen.
Jeg er ikke redd for å dø, det må være noe av det fredeligste som finnes, men veien dit kan jeg kjenne på.
— Byråeier og gravferdskonsulent Cathrine Garde Jakobsen
Begravelsesbyrået er sannsynligvis landets eldste familieeide byrå. Gründeren Klemet Johansens hustru, Josefine, var en de første kvinnene som ble valgt inn i Fredrikstad bystyre. Nå er det majoritetseier Cathrine som sammen med ektemannen Ulf og seks dyktige ansatte, tar imot pårørende – og gir avdøde en verdig gravferd.
– Jeg har alltid sagt at hvis du skal jobbe i et begravelsesbyrå må du ha med deg hjertet! Du må ha lyst til å hjelpe andre mennesker, hvis du ikke har dette i deg har du ikke noe i dette yrket å gjøre, sier byråeier og gravferdskonsulent Cathrine Garde Jakobsen, til Dagsavisen Demokraten.
– Godt å få kunne hjelpe
Det tradisjonsrike begravelsesbyrået har kontor og kistelager i samme bygning, og konferanserom for møter med sørgende. Noen møter kan være mentalt tunge, selv for en erfaren gravferdskonsulent som Cathrine.
– Det er selvfølgelig veldig trist å møte etterlatte etter barn og ungdommer, eller når brå dødsfall innhenter en familie. Men det er godt å få kunne hjelpe noen i en vanskelig situasjon, se at man bidrar. Når det er sagt, skjer det både titt og ofte at det forekommer både smil og latter under konferanser med familier. Noe som sikkert kan virke rart for noen. Men ved livets slutt, og tiden er inne, kommer det gjerne fram mange historier om et langt levd liv – og gode minner.
(Saken fortsetter under bildet)
– Jeg gikk på akkord med meg selv
Det var ingen selvfølge at Cathrine skulle overta begravelsesbyrået etter sine foreldre. Den lille jenta som lekte på loftet bak lager og kisteverksted (mer om det senere) – valgte omsorgsyrket og sykepleie. Kan hende ikke så langt unna jobben som gravferdskonsulent likevel?
Da jeg begynte som sykepleier på 90-tallet ble døde kjørt ned til kjølerommet eller kapellet med mange dyner over senga.
— Tidligere sykepleier Cathrine Garde Jakobsen
– Det var aldri snakk om at jeg, eller min eldre bror, skulle ta over begravelsesbyrået. Yrkesveien skulle vi få velge selv. Jeg så jo hvor krevende jobben var for mamma og pappa, i tillegg er det kanskje slik at når du vokser opp i et hjem hvor jobb og fritid går i ett blir det ikke like spennende? Jeg startet friskt på psykologistudier, men etter en stund gikk ferden over til sykepleieskolen. Ved siden av skole og studier arbeidet jeg i omsorgsyrket, og ble fast ansatt som sykepleier på Sykehuset Østfold etter fullført utdannelse. Nå har jeg kommet på rett plass tenkte jeg. Samtidig bidro jeg i begravelsesbyrået, hvor mannen min Ulf var daglig leder. Med mange helgevakter som sykepleier og to små barn, ble samlivet vårt et «møte i døra». Jeg måtte bestemme meg – være sykepleier eller drive begravelsesbyrå?
– Valget ble enkelt?
– Det vil jeg ikke si. Jeg var veldig engasjert i jobben jeg gjorde på sykehuset, og arbeidet på en fantastisk fin avdeling. Vi hadde god legedekning, og var engasjerte sykepleiere. Jeg var veldig opptatt av verdighet ved livets slutt – jobbet ofte med kreftpasienter, smertelindring og var med i faglige prosedyregrupper sammen med daværende sykehusprest Øivind Sæther. Men så ble det omorganisering og nedbemanning. Jeg begynte å føle på at vi ikke var mange nok på jobb, og at jeg gikk på akkord med meg selv, Cathrine tar en pause:
– Den siste vakta på sykehuset hadde jeg kjempet i fire døgn for at en alvorlig syk dame skulle få enerom i vente på døden. Det fikk jeg ikke til. Hun døde på et firemannsrom med de andre pasientene vel vitende om hva som skjedde bak skjermbrettet. Denne hendelsen ble utslagsgivende for meg, dette kunne jeg ikke stå i. Når det er sagt gjøres det veldig mye bra, og det er mange flinke ansatte, men dessverre er det fortsatt gjenkjennende når jeg i dag snakker med sykepleiere og forteller om følelsen av å gå på akkord med seg selv. Føle at man ikke strekker til i forhold til behovet pasientene har. Jeg tror ikke jeg hadde klart å jobbe på sykehuset i dag heller.
Hun døde på et firemannsrom med de andre pasientene vel vitende om hva som skjedde bak skjermbrettet.
— Tidligere sykepleier Cathrine Garde Jakobsen
Arbeidet i eget begravelsesbyrå endret arbeidsdagen mer enn det Cathrine kanskje hadde tenkt.
– Jeg oppdaget noe jeg ikke hadde opplevd tidligere i yrkeslivet – her gikk det an å stoppe klokka i møte med pårørende. Noe jeg selvfølgelig ikke kunne gjøre på sykehuset. Det å ikke strekke til rev i meg, og var et stort press. Men å møte en familie i sorg, tenne et lys, lukke døra, bruke tiden som er nødvendig og vie oppmerksomheten fullt og helt til dem som sitter rundt bordet – det ble en vekker for meg!
[ Hilde Hagerup: – Det å snakke om sorgen vi bærer når vi mister noen, er viktig ]
Behov for ritualer
For sju år siden ble Muslimsk begravelsesbyrå etablert i Oslo. Gjennomføring av begravelser for alle trosretninger er også kompetanse ansatte i Fredrikstad begravelsesbyrå må ha.
– De største kulturelle forskjellene ser vi ikke i forhold til ulike religioner, men innen familiekulturen, mener gravferdskonsulent Cathrine.
– Vi må selvfølgelig ha kunnskap om hvordan muslimer eller hinduer ønsker å ha seremoniene, og møte dem på det de ønsker. Mye er likevel likt – om guden heter «Allah» eller «El Sjaddai» – vi er mennesker, og har behov for å bli sett i sorgen. Når det er sagt, gjør møte med andre religioner at vi utvider horisonten vår. Felles for alle er at vi har behov for ritualer, og ikke uten grunn. Seremoniene er til stor hjelp og trøst for oss når vi er i sorg. Se på gjennomføringen av de fleste livssynsnøytrale gravferdene, her er det også ønske om at vi legger opp et program.
– Definerer du deg som kristen?
– Ja. Jeg kan godt si at jeg er kristen. Hvis det betyr at jeg kan likestille gud og bibelens tekster, med det gode og kjærligheten. Jeg tror bibelen er den symbolske fortellingen om dette. Det gode budskapet. Slik ser jeg på det. Jeg kan ha veldig fine opplevelser av å høre på prestene under seremonier. Det er sikkert noen som nå tenker at det er få av oss som velger å si at man er kristen, og selvfølgelig er det tradisjonsbundet, men likevel – 95 prosent velger å ha bisettelsen i et kapell eller en kirke. Så ser jeg jo også at mennesker som er veldig sterke i troen, og tror konkret på det som står skrevet i historiens tekster, får en stor trøst. Jeg mener det er viktig å ha en tro – ha noe som gjør at man føler det er noe som er høyere enn deg selv. Så kan man sikkert si at ateistene ikke har det, men jeg tror de har det i det de ser rundt seg, eksempelvis naturen.
– Men jeg kan ikke i min villeste fantasi si at det var en mening med at noen dør i en ulykke, eller at et barn dør!
(Saken fortsetter under bildet)
Barndom i begravelsesbyrå
Cathrine Garde Jakobsen var seks år da pappen tok over begravelsesbyrået i Fredrikstad. Som lita jente var hun ofte innom byrået i Farmannsgate, og oppe på loftet – bak lager og kisteverksted. For henne ble det helt naturlig å se kister, ha en pappa som jobbet 24/7, hadde døgnkontinuerlig vakt og ikke tok ferie. Telefonsamtalene fra pårørende hadde hun hørt mange ganger. I begynnelsen av tenårene fikk hun innimellom ansvaret for å svare når telefonen kimte, og pappa Kolbjørn var ute på oppdrag.
– Datateknologien hadde ennå ikke gjort sitt inntog, derfor følte jeg at det nesten var en revolusjon når personsøkeren kom. Som 12–13 åring tok jeg imot meldingene om dødsfall og sendte beskjed på personsøkeren til pappa. Hvordan disse samtalene skulle tas imot hadde jo jeg hørt i hele oppveksten – og var godt forberedt på hva jeg skulle spørre om, og ha svar på.
[ Ildsjelen Ulf Berg: – Den siste måneden har vært tung ]
(Saken fortsetter under bildet)
Vær åpne om døden
Ritualer rundt dødsfall i nærmeste familie og gjennomføring av gravferder var ofte mer omfattende tidligere. Eksempelvis er bruk av sørgebånd ukjent for de fleste i dag, og bare for noen tiår siden var ikke døden noe mange snakket med barna om.
– Det stemmer. Tidene har forandret seg enormt rundt dette temaet. Nå anbefaler vi gjerne at barna er med i gravferden. For meg ble det selvfølgelig naturlig å forholde seg til død og begravelser, jeg tenkte ikke på at det var verken rart eller fremmed. Men det jeg lærte tidlig var å møte etterlatte på en verdig måte. Med respekt.
– Hvordan skal foreldre forholde seg til barna, hvis døden inntreffer i familien eller blant venner?
– Jeg mener åpenhet er veldig viktig. Der er både mannen min Ulf og jeg enige. Vi har nok ikke gått mer inn på temaet døden når vi har snakket med våre to barn, enn det andre gjør, men svart på spørsmålene når de har kommet. Skal jeg gi et råd til foreldre, må det være nettopp dette – åpenhet, mener Cathrine, og minnes igjen den første tiden som nyutdannet med jobb på sykehuset:
– Da jeg begynte som sykepleier på 90-tallet ble døde kjørt ned til kjølerommet eller kapellet med mange dyner over senga. Ingen skulle se hvem, eller om, det lå noen der. Dette tenkte jeg mye på, hvorfor gjør man det på denne måten? Skal vi gjemme bort avdøde? Heldigvis, denne praksisen ble det slutt på – nå brukes det båretepper over avdøde.
[ Shiv Sharma: – Ja, jeg tror på Shiva. Han står for livet som kommer, og livet som går. ]
Vær medmenneske
– Er du redd for døden?
Femtitre år gamle byråeier og gravferdskonsulent Cathrine Garde Jakobsen ser et øyeblikk ut av vinduet før hun svarer:
– Nei. Jeg er ikke redd for å dø, det må være noe av det fredeligste som finnes, men veien dit kan jeg kjenne på. Redd for å bli alvorlig syk, bli liggende i lang tid å vente på døden – det er nok det som skremmer de fleste av oss. Selvfølgelig er jeg redd for å miste mine nærmeste, det er jo grusomt.
– Pappa tvang meg ikke til noen ting som dreide seg om driften av begravelsesbyrået, men jeg var ung første gangen jeg så et dødt menneske. Det inntrykket sitter igjen, på en god måte. I kista lå en gammel dame ferdig pyntet. Det så ut som hun sov. Det virket som at hun hadde flyttet ut av kroppen. En klar, fredelig fornemmelse. Noe jeg i de aller fleste tilfellene også kan føle i dag. På sykehuset satt jeg flere ganger ved dødsøyeblikket – det siste åndedraget, og freden. Jo, det er nok derfor jeg kan si at jeg ikke er redd for å dø, avslutter hun og legger til:
– Men det er vondt å se hvordan sorgen kan rive i mennesker. Det er veldig vondt. Vi må bare gjøre så godt vi kan, være mellommenneskelige medmennesker.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
---
FREDRIKSTAD BEGRAVELSESBYRÅ KLEMET JOHANSEN AS
Fredrikstad begravelsesbyrå og kistefabrikk ble etablert i 1885 av Klemet Johansens snekkerverksted i Farmannsgate, Fredrikstad – og er således et av landets eldste begravelsesbyråer.
I 1975 overtok Berit og Kolbjørn Garde etter Astrid og Arne «Klemet» Nilsen, som var tredje generasjon etter Klemet Johansen.
I 1986 ble Fredrikstad begravelsesbyrå, Klemet Johansen, aksjeselskap.
Fram til 1992 hold byrået til i Farmannsgate, etter dette i Veumveien 51. Lokalene i sentrum var ikke egnet, og oppfylte heller ikke kravet til Virke gravferd om avskjerming av pårørende. I Veumveien er hele driften samlet under et tak.
I 2007 overtok Cathrine Garde Jakobsen (datter av Berit og Kolbjørn Garde) og hennes mann Ulf Jakobsen aksjemajoriteten og ledelsen av byrået. Ulf Jakobsen har jobbet i byrået siden 1991 og har opparbeidet seg stor kunnskap om byrådrift gjennom mange års erfaring og verv i byråforeningen, styrer, Etisk utvalg og med foredrag for helsevesenet.
I over 30 år har byrået samarbeidet med Borge Begravelsesbyrå, Ellen Margareth Bye.
Kilde: Fredrikstad begravelsesbyrå
---
