Minneord for Egil Arntzen: «Han har gitt generasjoner en god start på livet»

Egil ble lærer på St. Croix barneskole i 1954. Han flyttet over til Cicignon skole på 1970-tallet og ble lærer på ungdomsskolen der til han gikk av med pensjon i 1997. For mange av oss som hadde ham som lærer, ble han Læreren i bestemt form entall, og mer enn det. Han ble en venn for livet. Egil var en uvanlig kreativ og begavet pedagog, og en engasjert samfunnsborger. Han har gitt generasjoner en god start på livet, og satt sitt preg på Fredrikstad-samfunnet.

Han formidlet historie som en fengende kriminalføljetong.

Fredrikstad har lange tradisjoner som en utadvendt by, med havn og eksportindustri, og nærhet til Sverige og kontinentet. Her vokste Egil opp, i en familie som i generasjoner har vært preget av raus gjestfrihet og sterke kvinner som med vennlig myndighet styrte hele familien. Egil ble født i 1933 og fikk en tilknytning både til Hvaler, Kråkerøy og Fredrikstad. Bestefedrene til Egil var sjømenn, faren var lærer på Vesterøy, før han i 1940 ble lærer og skolestyrer på Lunde på Kråkerøy. I 1937 og 1946 bodde familien noen år i nærheten av St. Joseph sykehus på Vestsiden, men før og etter det bodde de på skolene, som lærere ofte gjorde på den tiden.

Læreren

Etter eksamen artium tok Egil hyre som sjømann i utenriksfart ett år, før han begynte på lærerskolen i Oslo. Året til sjøs ga mektige inntrykk, som han høstet av resten av livet, som en Evert Taube. Han var en forteller av Guds nåde og brukte inntrykkene fra sjømannslivet i undervisningen. På lærerskolen traff han Signy. Etter skolen ble de begge lærere i Fredrikstad, giftet seg og satte bo i et vakkert gammelt hus, i idylliske omgivelser, helt syd på Tangen på Kråkerøy. De fikk fire barn og etter hvert mange barnebarn.

Det gjestfrie hjemmet krevde en båt med plass til mange. Da den gamle fergen mellom Hauge og Torp var til salgs, syklet Egil opp og fikk tilslaget. Med den tok Egil med seg familie, venner og bekjente på turer til Kråkerøyholmene, Hvaler skjærgården og Bohuslän. Sauen Nils var også med. Da elevene på St. Croix skulle lære om husdyra, tok Egil Nils med på bussen fra Tangen til St. Croix for å levendegjøre undervisningen.

Jeg kjenner Egil både som elev, venn og kollega. Han ble klasseforstanderen vår da vi begynte i første klasse i 1955, og fulgte oss ut syvende klasse, med unntak av halvannet år da han hadde militærtjeneste. Det var den første klassen han var klasseforstander for, og den første klassen i Fredrikstad med både gutter og jenter. Egil var en kunnskapsrik, åpen og kreativ pedagog. Han var ukonvensjonell og utviklet stadig nye undervisningsopplegg, spill og oppgaver, som gjorde arbeidet med stoffet morsomt og utfordret vanetenkningen vår.

Egil så elevene, og evnet å finne de riktige ordene i det riktige øyeblikket.

Han formidlet historie som en fengende kriminalføljetong. Den siste skoletimen på lørdag, da vi var slitne og bare ventet på å få komme hjem, trakk han ned rullegardinene, og i halvmørket fortalte han om Ulf Larsen, en oppdiktet krysning mellom Jack London og andre Egil hadde møtt. Han var oppdagelsesreisende, kriminaletterforsker og forfulgte forbrytere. Ferden gikk til Kongenes dal i Egypt, mayaenes rike i Guatemala og Titanics forlis. Når historien var på sitt mest spennende, sa han takk for i dag, god helg og fortsettelse neste uke. Vi gledet oss til den siste timen i uka.

Etter studiene ble jeg ansatt på Cicignon ungdomsskole, der Egil satte sitt preg på et fargerikt kollegium. På 1970-tallet begynte ungdomsskoleelevene å vegre seg for å gå i 17-mai tog. Egil og rådgiver Arne Haug så at de var for sjenert til å gå på utstilling, men fikk de gjemme seg bak en oppgave kunne saken bli en annen. Derfor startet de tema-togene til Cicignon ungdomsskole, med et nytt historisk tema hvert år. Som drama-lærer på skolen tok de meg med i dette samarbeidet, og jeg så hvordan det praktiske arbeidet med 17-mai togene samlet og inspirerte elevene, ikke minst de som var mest skoleleie. Samtidig lærte de mye om temaene.

Egil så elevene, og evnet å finne de riktige ordene i det riktige øyeblikket. Ofte er det så lite som skal til. NRK har en side på nettet som heter #dusåmeg, hvor det står at den gode lærer først og fremst er et medmenneske. For noen barn har det betydd alt. Her sender tidligere elever en hilsen til læreren sin. I 2017 skrev Astrid Helene Zakariassen på denne siden:

«To ord var alt jeg trengte, det var “dette klarer du”. De ordene har betydd alt, og fulgt meg gjennom årene. Heldigvis har jeg fått fortalt deg det. Det gjorde at jeg tok grep og forsto at jeg måtte gjøre jobben. Det var i 7. Tusen takk Egil Arntzen».

Egil har betydd mye for mange elever. I alle årene etter folkeskolen, har klassen vår holdt kontakten med Egil, som vår gode venn.

Den aktive borgeren

Et levende demokrati trenger ikke bare kloke ledere. Det trenger også aktive borgere som deltar i samfunnsdebatten og kommer med forslag til hvordan oppgavene kan løses. Styrken til demokratiet ligger i at det er mange som tenker og bidrar, ikke bare de få i maktposisjonene. Egil valgte helt bevisst rollen som aktiv borger. Han ville påvirke samfunnet nedenfra og opp. Han ble lærer, og lot seg aldri fristes inn i ledelse. Men til gjengjeld brukte han samtalens kunst til å forme arbeidsplassen han var en del av og byen som han var så glad i.

Egil hadde to brødre, Ole som ble arkitekt og Jan som ble lærer og rektor på Kråkerøy ungdomsskole. Det var tre kreative brødre med stadig nye prosjekter på gang. Og moren støttet dem entusiastisk, uansett hva de fant på. Det ga de tre guttene en trygghet og åpenhet for livets muligheter. En gang gikk de og lurte på hva de skulle gjøre. «Bygg en båt da vel» sa bonden Hans Femdal. Men guttene svarte at de ikke hadde råd til materialer. «Hent tømmeret dere trenger i skogen min» sa bonden. Så de gjorde og rigget seg til på et loft for å bygge en Oslojolle helt fra grunnen av. Den ble litt større enn en vanlig Oslojolle. Da de var ferdige var den for stor til å komme ut gjennom dør eller vindu. Men hva gjorde vel det? Litt av veggen ble revet, båten kom ut og ble til glede for mange i en årrekke.

De tre brødrene fortsatte samtalene i voksen alder, om historie, kultur og utviklingen av byen Fredrikstad. Da lå byen med ryggen mot Vesterelven. De så hvilke muligheter som lå i å åpne byen mot elven, og snakket om det med alle som ville høre. Det var mange døve ører. Men på Tangen førte Signy og Egil familietradisjonen videre med et åpent hjem. En av dem brødrene ønsket velkommen og snakket med, var teppehandler Reza, som nettopp hadde flyttet fra Libanon til byen. Han skjønte hva brødrene snakket om, kjøpte lokalene til Fjordfisk, pusset det opp og startet dermed utviklingen av elvepromenaden langs Vesterelven.

Trafikken inn til byen økte. Det var behov for en bedre forbindelse utenom sentrum, fra Seutbroa til Fredrikstad broa. Arbeidet med tunnelen som innfartsåra går gjennom, hadde allerede begynt. Traseen fra Seutbroa til tunnelen skulle fastsettes. Kommunen forslo å la veien følge Mosseveien fra Seutbroa, nesten frem til Brynhildsen fabrikker, svinge nitti grader inn i Oslogate, og derfra opp til tunellen. Egil var sterkt kritisk til hvordan den økte biltrafikken ødela bomiljøer. Sammen med Rolf Grieg tok han et initiativ til å la veien følge jernbanen rett fra Seutbrua til tunellen. Det ville være mest skånsomt for bomiljøene og mest effektivt for trafikken. De snakket med mange, og til slutt vant de frem. Veien ligger der i dag.

Egil snakket med alle, med den samme interessen, nærheten og respekten.

Egil var samtalens mester og levende opptatt av språk og navn. Den nye veien var planlagt som «gjennomfartsåra». Egil og brødrene argumenterte for at veien måtte hete «innfartsåra», fordi en by må definere seg selv som sentrum og trafikken som noe som skal inn i byen. Den heter «innfartsåra» i dag. Regjeringen prøvde å innføre samnorsk som normalspråk i skolen gjennom direktiver ovenfra og ned. Da våknet rebellen i Egil. Han var mot all misbruk av makt, og gikk aktivt inn i Riksmålsforbundet. Det ble en kampsak i mange år, som ble vunnet.

Egil snakket med alle, med den samme interessen, nærheten og respekten. Jeg har fulgt ham gjennom byen. Det kunne ta tid. Utrolig mange kjente ham og stoppet oss for å få noen ord med ham. Egil tok seg tid. Han kommenterte, stilte spørsmål som en Sokrates, og fikk frem nye perspektiv som ga liv i samtalene.

Egil Arntzen har betydd mye for byen vår. Fred over hans minne.