Ytringsfriheten er vår siste skanse

Ytringsfriheten angripes fra alle kanter. Både gamle og nye medier er dessverre en del av problemet.

Dagsavisen har viet mye spalteplass til å argumentere mot Fremskrittspartiets forslag om å fjerne paragraf 185 (rasismeparagrafen), både på lederplass og i debatt-spaltene. Argumentasjonen de bruker mot vårt forslag blottlegger en grunnleggende svak forståelse for ytringsfriheten og dens premisser.

Rasistiske ytringer, diskriminering, hat og hets er noe uvesen.

Les lederen her: «Det går ikke an å bli mer tonedøv enn Amundsen»

Men vi mener ord skal møtes med ord, ikke straff. Du skal kunne si hva du vil, så lenge du ikke truer noen eller oppfordrer andre til å begå ulovligheter. Derfor har vi alltid vært prinsipielt motstandere av alle innskrenkninger av retten til å ytre seg, inkludert straffelovens paragraf 185.

På lederplass går Dagsavisen svært langt og hevder at vårt forsvar for ytringsfriheten er tonedøvt og «viser hva slags fremmedfiendtlighet det er som gjennomsyrer partiet».

De viser til to eksempler om at det er rasisme i toppfotballen, og mener rasismen må lukes ut.

Til det siste er jeg helt enig. Rasisme hører ikke hjemme noe sted og selvsagt vil norsk fotball kunne sanksjonere mot rasisme så mye de vil, uavhengig av om rasismeparagrafen består eller ikke.

Men, å hevde at fremmedfiendtlighet gjennomsyrer Frp og at det er motivasjonen for å fjerne paragraf 185, er en konspirasjonsteori uverdig av en såkalt «meningsbærende» avis.

Ytringsfriheten angripes fra alle kanter. Både gamle og nye medier er dessverre en del av problemet.

De store aktørene på sosiale medier har for lengst bevist at deres algoritmer har en politisk slagside. De sensurerer innhold og personer de er uenige med. Tradisjonelle medier oppfører seg som vedheng når myndighetene kommer med stadige nye påfunn som innskrenker ytringsfriheten.

Enten vi snakker om å utvide paragraf 185 eller bekjempe såkalt hat og hets med handlingsplaner og nettpatruljer, så snakker vi i realiteten om at terskelen for å sensurerer ytringer, eller kriminalisere dem, blir lavere. Og det er farlig.

Rune Berglund Steen fra Antirasistisk senter kaller vårt standpunkt for ytringsfriheten for «høyrepopulistisk støy». Jeg tror Steens intensjoner er gode. At han vil beskytte utsatte grupper mot nedrig oppførsel, og det er i og for seg nobelt.

Men å sensurere, begrense eller straffe ytringer, vil virke mot denne hensikten.

Les Steen sin kronikk her: «Det er ikke majoritetsnorske Frp-ere som har blitt drept for sine meninger»

I 1977 ble den jødiske advokaten David Goldberger fra ACLU kontaktet av en gruppe nynazister fordi de ble nektet å demonstrere i byen Skokie, Illinois.

Skokie hadde en stor jødisk befolkning hvor mange var overlevende etter holocaust. Saken var naturligvis svært kontroversiell og gikk til høyesterett hvor det til slutt ble klart at man ikke hadde rett til å sensurere ytringer. Nynazistene fikk holde sin markering med politiets beskyttelse.   

Goldberger selv ble anklaget for å være en forrædersk jøde, og truet på livet for sitt engasjement for ytringsfriheten. Det er lett å forstå de sterke følelsene mot hans forsvar av nynazistenes rett til å demonstrere, men han forstod hvor viktig det var å ikke begrense ytringsfriheten.

Som han skriver i dag, snart 50 år etter hendelsen; «Sentralt i vår forståelse var at dersom myndighetene kan sensurere ytringer fordi de er krenkende eller hatefulle, kan de i prinsippet sensurere alle ytringer de ikke liker. Med andre ord, makten til å sensurere nazister inkluderer makten til å sensurere dissidenter av alle farger, og hindre pressen i å publisere avsløringer og kritikk som de offisielle myndigheter stempler som «fake news.»

Det hører også med til historien at de lokale lovene og vedtektene myndighetene i Skokie hadde brukt for å hindre nynazistene å demonstrere, hadde de tidligere brukt for å hindre jødiske krigsveteraner å holde sine markeringer.

Frihet for en, betyr altså frihet for alle.

I dagens Norge risikerer man å få politiet på døra om man ytrer seg frimodig ved å henge opp plakater. Lærere tør knapt undervise om ytringsfrihet. Redaktører, journalister og karikaturtegnere innrømmer åpent at de er redde for å ytre seg kritisk til islam. Konservative stemmer i samfunnsdebatten blir anklaget for hat og hets når de på en sober måte formidler tradisjonelle standpunkt rundt ekteskap, familie og kjønnsroller.

Debattanter som oppfattes kontroversielle får stadig scenenekt. Og internasjonalt jobbes det effektivt gjennom FN og andre instanser med å sidestille rasisme og religionskritikk.

Ytringsfriheten er under angrep.

Og de stadige begrensingene av ytringsfriheten som Berglund Steen, Dagsavisen og flesteparten av hovedstadsmedia i dag bejubler, vil under litt andre omstendigheter kunne bli brukt mot dem i fremtiden. Det er overraskende at de ikke innser dette selv. Ethvert angrep på ytringsfriheten, er et angrep på vårt demokrati og alle andre friheter vi nyter. Ytringsfriheten er vår første og siste skanse.