Debatt

Yemanes nakne liv

Yemane Teferi flyktet fra Eritra som 17-åring. 26 år tilbrakte han i 13 asylmottak i Norge. I januar døde han.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Slik begynner Albert Camus «Myten om Sisyfos»: «Gudene hadde dømt Sisyfos til uten opphør å skyve en stein til toppen av et fjell, og derfra rullet steinen ned igjen i kraft av sin egen vekt. De hadde med en viss rett funnet ut at det ikke finnes noen verre straff enn et unyttig og håpløst arbeid.» Det er fortellingen om dagens asylsøkere, fordi enhver asylsøker er skyldig inntil det motsatte er bevist. Uendelige forsøk på å bevise det motsatte er den tunge stenen. UDI er fjelltoppen. Gudene sitter ikke lenger på Olympus fjell, men i regjeringskvartalet. Og enhver asylsøker er samtidens Sisyfos.

Yemane Teferi flyktet fra Eritrea i 1974, som et 17-åring medlem av Den eritreiske frigjøringsfronten. I 1990 søkte han asyl i Sverige, men fikk avslag. 1998 søkte han asyl i Norge, men fikk avslag. Dermed ble han nedgradert til et papirløst menneske i unntakstilstand, uten sine «uavhendelige menneskerettigheter», uten sin «iboende verdighet».

Det var bare døden som forkortet straffetiden. Etter 26 år på til sammen 13 asylmottak døde han av brystsmerter, som en 58 år gammel papirløs natten 08.01.16 på Bømlo asylmottak i Norge.

Fra 2004 til 2006 var jeg til sammen på tre asylmottak i Norge. Minnene er som mareritt. Fortsatt tungt nok til å hindre pusten. Hver kveld, i skumringen, kom dødsfrykten til meg. Etter den siste lysstråle i solnedgangen startet en ny natt som kunne blitt min siste. Da landet tyngden av hele verdens sorg og frykt på min brystkasse, som en stor stein på venstre side.

Å gå til rommet var som om å gå til graven på mine egne føtter. Der krympet jeg meg inn i første etasje på en køyeseng, som om hvert pust var det siste, med dødens ansikt nært som veggen foran meg. Sengen så ut som en likkiste designet til min lengde og bredde. Fryktens bølger fra alle kanter og vegger overstrømmet så brutalt og blodtørstig som Middelhavet mot asylsøkeres gummibåter. For å overleve, brukte jeg bøkene som jeg lånte hver uke fra biblioteket. «Tusen og én natt». «Odysseen». Og så videre.

Der Odyssevs var på vei hjem med skip og mannskap, var en søvnløs asylsøker i verdens ende her på Gausdal asylmottak. Ingen vei fremover, ingen vei tilbake. Der fortellerjenta Sjeherasad sto mot en brutal konge, står her en traumatisert asylsøker uten å kunne språket, avkoblet fra omverdenen, mot smilende politikere med et helt asylsystem som avslagsfabrikk.

FLYKTNING: Yemane ble et symbol på alle papirløse asylsøkere i moderne rettsstater. Hans skjebne vist hvor grusomme selv de myke demokratiske stater kan være.FOTO: TINE POPPE

Yemane Teferi. Foto: Tine Poppe. Fra utstillingen "Ingenmannsland" som står utenfor Stortinget.

Avslag etter avslag på asylsøknaden din. Etter hvert blir du redd for å klage på nytt, hvert nytt forsøk genererer et nytt avslag.

Da morgenen nærmet seg falt jeg i søvnliknende mareritt, mareritt av krig og flukt i Afghanistan, mareritt av flammer og en familie i fare. Jeg våknet skjelvende og svett, gikk ut med ustelt hår og søvnig fjes, kunne se ansattes blikk over en udugelig og lat asylsøker, mens jeg ga dem et tvangssmil og «hei». I to hele år var hver natt den samme, en ny slagmark for å overleve en dag til. Slik er hver asylmottakets natt en stor stein som må skyves mot morgenen, men til neste kveld faller den igjen tilbake til hvor det var. Igjen, og igjen.

Kjære Yemane, min papirløse bror, din fortelling er ikke om to år, ti år, 20 år, men om hele 26 år, hele 9.490 slike netter. Jeg lurer på hvor mange ganger i disse 26 årene du har forsøkt å bevise at du har beskyttelsesbehov, og hvordan du har holdt ut så langt. Hvordan fylte du de brutale nettene, de bleke dagene? Albert Camus skrev «Mytene er skapt for at fantasien skal gi dem liv», men her rekker ikke fantasien til å beskrive det du har opplevd i virkeligheten.

Sisyfos var en gresk mytologisk figur lenge før Jesus, som motsto gudenes vilje og ble dømt til den verste straffen. Men du var et menneske av kjøtt og blod her i Norge i det 21. århundre. Din eneste skyld var å flykte fra forfølgelsen i Eritrea og søke asyl i Norge. Selv Marx’ proletarer er mer privilegerte enn deg, fordi du til og med mistet retten til å selge din egen arbeidskraft. Som papirløs ble du dømt til det «nakne livet».

I boka «Homo Sacer» skiller George Agambin mellom nakent liv og menneskelig liv. Nakent liv er det livet som er felles mellom alle levende organismer. Men menneskelig liv handler om mennesket som et samfunnsvesen, som er fri, kan delta i samfunnet, jobbe, ha familie. Slike rettigheter er kalt «uavhendelige» rettigheter både i FN menneskerettigheters erklæring og i den norske grunnloven. Yemane mente dette livet da han fortalte til avisa VG i 2014: «Jeg vil tilbake til livet». Men som en papirløs asylsøker var han ekskludert fra det menneskelige livet, og dømt til en sakte dødsprosess. For Jesus kom lidelsen og døden utenfra med blod og kors i kort tid, for Yemane kom døden gradvis. Han ble korsfestet innenfra og blødde innvendig, slik at ingen så det.

Slik har du, Yemane, blitt et symbol for alle papirløse asylsøkere i moderne rettsstater. Med din lidelse og død har du vist hvor grusomme selv de myke demokratiske stater kan være.

Men nå er du endelig fri, etter 42 år på flukt, og etter 26 år på asylmottak. Hvil i fred, min bror. Nå omfavner jorda ditt slitne og smertefulle lik, som den familien du ønsket å ha i live. I graven har du så mye rom og status som alle andre, akkurat så mye som enhver politiker, byråkrat og fagidiot som dømte deg til det nakne livet, får når de dør.

Fra en humanistisk synsvinkel: hvem i Norge ønsker seg den samme skjebnen som Yemane? Ingen. Han var uskyldig, mens vi alle er skyldige. Staten er direkte skyldig, med sine lover og regler. Vi andre indirekte, med vår likegyldighet.

Mer fra: Debatt