Ydmykhet på pensum

Arroganse er i ferd med å bli den nye grunnholdningen blant naturvitere. Vi trenger en lekse i ydmykhet.

Etter fire år som realfagstudent ved universitetet, er det to ting som forbauser meg mer enn noe annet: Den ene er at naturvitere mangler vilje til å ta imot nye impulser utenfra. Den andre er at de ikke anerkjenner andre forskningsbaserte virksomheter enn sin egen.

En åpenbar årsak til denne trenden blant forskere er naturvitenskapens måte å gå fram på. Den krever konkrete formuleringer og nøye definerte begreper, og har lite rom for allmenne ideer og oppfattelser som bygger på sunn fornuft alene. Men en mer dyptgående årsak til tunnelsynet, er den selvbevisste og ofte nedlatende holdningen overfor de humanistiske fagene som rår i mange forskningsmiljøer. Dette er spesielt tilfellet med hensyn til filosofi. Men filosofien har ikke alltid stått på sidelinjen. Tvert imot var det først etter den vitenskapelige revolusjonen på 1600-tallet at vitenskapen rev seg løs fra filosofien. Før det fantes det ikke engang et skille mellom de to virksomhetene; naturvitenskapen var ikke annet enn en naturfilosofi. Men deretter har det bare gått én vei. Naturviterne tok mer og mer avstand fra filosofien, mens filosofien tapte terreng.

Filosofifaget har mange ulike grener, og de færreste berører naturviternes arbeid direkte. Likevel mener jeg det er minst to spørsmål alle forskere må stille seg selv, og som har utgangspunkt i nettopp filosofien. Det første er: Hvilke forutsetninger og antakelser er forskningen min basert på? Det andre er: Hvordan skiller min fagdisiplin seg fra alle andre?

All naturvitenskapelig forskning bygger på visse forestillinger om hvordan naturen oppfører seg. Et konkret eksempel er den vanlige antakelsen om at alle sykdommer er forårsaket av feil i genene. Denne ideen hindret i lang tid genforskere fra å undersøke alternative årsaker. Riktignok er dette i ferd med å endre seg nå, men tenk hvor mye mer fruktbar den naturvitenskapelige forskningen ville vært hvis forskerne var mer bevisste på egne antakelser fra starten av. For at forskere i det hele tatt skal være i stand til å tenke nytt, må de våge å utfordre seg selv og sine egne premisser. Men dette lar seg ikke gjøre før de innser at premissene de tar for gitt, kun er antakelser som ikke nødvendigvis er kategorisk gjeldende.

Hva med spørsmålet om hvordan naturvitenskapen skiller seg fra andre fagdisipliner? Naturvitere bør være klar over at de med sin virksomhet ikke kan gi svar på alle typer spørsmål. De kan fortelle oss alt om hva som skjer med et gammelt hjerte, men ingenting om eldre bør få aktiv dødshjelp eller ikke. Moralske spørsmål hører til filosofien. Med dette skillet klart i mente, tror jeg naturvitere ville blitt mer ydmyke og mottakelige for innspill utenfra.

Én mulig løsning på problemet er å innføre et ekstra filosofifag som en del av studieprogrammene på de matematisk-naturvitenskapelige fakultetene i landet. Med det mener jeg ikke en utvidelse av ex.phil., som ikke er annet enn en overfladisk gjennomgang av hovedtrekkene hos vestlige filosofer, og som ikke ser ut til å ha noen forbindelse med naturvitenskapen slik den blir forstått og praktisert i dag. Jeg ønsker meg et fag i vitenskapsfilosofi som lærer framtidas forskere å se sin virksomhet i en større sammenheng.

Faget bør konsentrere seg om å lære forskere å oppdage og forstå egne premisser, slik at forskerne kan utfordre seg selv og dermed føre naturvitenskapen på hittil uprøvde veier. Faget burde også sette søkelyset på naturvitenskapens plass i det store faglandskapet.

Et slikt fag vil blant annet gjøre forskerne oppmerksomme på hvilke spørsmål naturvitenskapen kan gi svar på, og hvilke spørsmål som tilhører andre fagdisipliner. På denne måten tror jeg vi vil se en større forståelse og et bedre samarbeid mellom de ulike fagmiljøene. Men å innføre et nytt obligatorisk dannelsesfag utenfra, kan likevel bare være et tillegg til de som må ta det personlige ansvaret for holdningsendringen: Naturviterne selv.

Teksten ble opprinnelig publisert i nyeste nummer av studenttidsskriftet Argument (nr. 4/2014).