Fredningsklasse: Å rive en bygning i fredningsklasse, til protester fra et bredt fagmiljø i inn- og utland, er alvorlig, skriver kronikkforfatterne. FOTO: AUDUN BRAASTAD/NTB SCANPIX

Y-blokka ofres uten vilje til vern

Riving av Y-blokka er kulturell vandalisme, og planprosessen er ikke uttrykk for mer demokrati.

Innlegget er skrevet i samarbeid med Siri Hoem, sivilarkitekt/arkivar Fortidsminneforeningen.

Regjeringen fastsatte planprogrammet for nytt regjeringskvartal 13. juni. Allerede 24. juni forelå reguleringsforslaget. De hadde sjansen til å bevare et internasjonalt viktig kulturminne og velge den grønneste løsningen. I stedet står regjeringen fast ved at Y-blokka skal rives. En prematur beslutning fra mai 2014 har blitt et fastlåst prinsipp.

Ved høring av planprogrammet påpekte Riksantikvaren, Oslo kommune og Fortidsminneforeningen at bevaring av Y-blokka måtte inngå som alternativ i planprosessen. Men statsråd Jan Tore Sanner slår fast at forslag som er i strid med regjeringens beslutning, ikke er tatt inn i planprogrammet.

Uføret begynte med konseptvalgutredningen i 2013, der vern av bygninger og kunst var prioritert nederst av det som skulle utredes. Kulturminner ble ikke ansett som uerstattelige og premissgivende ressurser.

I planforslagets punkt 3.2.2 om kulturminner er Høyblokka og Y-blokka omtalt som «anbefalt vernet», jf. prosjektet Statens kulturhistoriske eiendommer. På kartet er de vist som kommunalt listeført (Gul liste). Dette er å underslå fakta: H+Y har verneklasse 1 i landsverneplanen! Altså skulle de fredes etter kulturminneloven, jf. kgl.res. 2006. Intensjonen om fredning nevnes i konsekvensutredningen (KU), men er ikke problematisert, verken i et nasjonalt eller internasjonalt perspektiv.

I planforslaget innrømmes at: «Totalvurderingen for tema kulturminner og kulturmiljø er at de positive konsekvensene ikke fullt ut oppveier de negative.» Dette skyldes særlig riving av Y-blokka. Det er ennå ikke vurdert hvordan Picassos to kunstverk lar seg demontere, flytte og konserveres. Men: «Selv om noen av byggene er ødelagt eller skal rives, vil nybyggene i neste omgang gi kvartalet nye kulturlag.» Med en slik retorikk kan man rive hva som helst!

Det er et paradoks at en statlig regulering blir mindre demokratisk enn en tilsvarende kommunal prosess. Hvis kommunen foreslo å rive en bygning som var foreslått fredet, ville Riksantikvaren fremmet innsigelse og fredet kulturminnet. Og saken ville gått til offentlig høring.

Noen ganger skal staten bruke makt. Men riving av Y-blokka er ekstra provoserende fordi det mangler en saklig begrunnelse, fordi bevaringsalternativet ikke er utredet, og fordi saken unntas demokratisk behandling gjennom planprosess og arkitektkonkurranse. En åpenbart god mulighet er ikke tilstrekkelig undersøkt.

Å rive en bygning i fredningsklasse, til protester fra et bredt fagmiljø i inn- og utland, er alvorlig. Etter 22. juli 2011 burde regjeringen gjøre alt den kunne for å bevare Høyblokka og Y-blokka, arkitekt Viksjøs banebrytende søskenbygg. I stedet gjør statsråden kort prosess – prøver ikke, vil ikke!

Argumentene for riving har variert, fra en tvilsom påstand om merkostnader til dårlige byrom, klimabelastning mv. Tilbake står sikkerhetsutfordringer i en rapport unntatt offentlighet. Når statsansatte stadig sitter i kontorene over Ring 1, er argumentet syltynt. I planforslaget framheves nå at Y-blokka må rives ved bygging av en ny og forsterket kulvert over veien. «Selv med disse tiltakene vil ikke bygg kunne oppføres rett over tunnelen, da verken fundamenter eller bæresystem vil ha kapasitet til å motstå belastninger fra en eksplosjonshendelse i tunnelen under.» Ingeniører – dette klarer dere!

Hensikten med en KU er å utrede alternativer og innhente kunnskap for å kunne treffe den beste beslutningen. Nå er dette gjort i feil rekkefølge. Hva om en vernevennlig KU hadde konkludert med at Y-blokka er mulig å bevare over en ny Ring 1, at bevaring er grønnest, og at det kan skapes flotte parkrom innenfor Y-blokkas krumme armer?

KU «skal redegjøre for virkningen av planforslaget med sikte på å nå et mål om lave klimagassutslipp i et livsløpsperspektiv». Det redegjøres kort for klimagevinst ved redusert energibruk i driftsfasen, ved transport i en samlet kontra spredt lokalisering av regjeringsfunksjonene, og ved bruk av klimaeffektive materialer, målt mot referansealternativet (dagens situasjon). «Samler vi klimagassbudsjettene fra de tre hovedkildene energibruk, transport og materialer, og sammenligner planforslaget med referansealternativet, så reduseres klimagassutslippet med mellom 45 prosent og 55 prosent.» Anleggsfasen er ikke inkludert i beregningen. De hopper også bukk over rivebelastningen. Dette er med andre ord ikke et livsløpsperspektiv. Dette er grønnvasking – å framstille noe som klimavennlig, selv om det ikke er det.

Regjeringen vil rive en velholdt bygning av naturbetong, tettpakket med elvegrus, med areal 21.905 m², og i stedet oppføre en bygning i felt A på 12 100 m² – uten å gjøre et realistisk klimaregnskap først. Regnestykket unndras KU på fiffig vis.

Riksantikvaren/Rambøll redegjorde i 2013 for hvordan betongkonstruksjonen kan oppgraderes til passivhusstandard. Fortidsminneforeningen har lenge påpekt at bevaring av Y-blokka er det grønneste alternativet. Dette støttes av Rasmus Hansson (MDG) i kronikken «Verdens grønneste regjeringskvartal» i Dagsavisen 26. mai: «Staten og kommunen bør gå fremst i å vise at gjenbruk av bygningsmasse er en riktig strategi for bærekraftig arkitektur- og byutvikling. Y-blokka er bygget i stål-betong. Det er to kilder til høye CO2-utslipp fra produksjon av sement. Et fullstendig klimagassregnskap for et nytt bygg som erstatning for Y-blokka bør således ta med seg utslippene fra byggingen av Y-blokka, rivningen, samt det nye bygget. Da skal det mye til for at klimaregnskapet går opp.»

Riving av Y-blokka er kulturell vandalisme, det er ikke grønt, og planprosessen er ikke uttrykk for mer demokrati. Det er regjeringens privilegium å legge premisser for en statlig regulering, men det forutsetter at beslutningen er påkrevd og basert på fakta. De fleste har erfart at prinsipper kan stå i veien for fornuft og gylne muligheter. Her trengs en snuoperasjon, slik at vi unngår en skandaløs riving fulgt av lenkegjenger og internasjonal pressedekning.