We'll always have Facebook

Poesiens kår: Pressa

WE'LL ALWAYS HAVE FACEBOOK

Du verden. Fikk en e-post fra Dagsavisens vikardebattredaktør nå fredag: 
"Hei Ola! Og takk for dikt! Dette diktet traff oss rett i barken, så det er på trykk i dagens avis!"

Hvis 7 enspalta centimetre nederst i hjørnet på side 44 og minus bildet som gjør avsluttende kuplett forståelig er resultatet av treff i barken, ja da lurer vi på hvor redaksjonen må treffes for å oppfylle forfatterens intensjon sånn noenlunde. Rundt et cafébord på Gründerlykken, Oslo? Men rett skal være rett, de andre avisene vi sendte denne teksten til har ikke engang gitt lyd fra seg. Så takk som byr! Ser ikke bort fra at jeg skriver e n d a et dikt en gang til uka etter denne oppmuntringa. ;-) (y)

Alt var bedre før. Jeg traff den prateglade bergenser Frank Henrik Aarebrot på et hotell i hovedstaden i slutten av mars. Da temaet dikt/presse kom opp fortalte han mer enn gjerne historien om sin bestefar, som var typograf i Sogns Avis den gangen Sogns Avis var redaktøren og setteren, punktum. Redaktøren var periodedranker. Så med mellomrom fant bestefar seg i den situasjonen at han ikke bare måtte sette avisa, men også velge hva som skulle settes. Og bestefar var ikke bare typograf - han skrev dikt også ..

Så der satt abonnentene innover i fjordane og venta på siste nytt fra jordbruksforhandlingene i dette organet for Norges Bondelag. 
I stedet fikk de bestefars dikt. Sjølsagt vakkert presentert og uten en eneste tyrkleif. Du verden!  ;-)

22. mai 2016

POESIENS KÅR: PRESSA

Det er manndatra det, ja dét er sikkert.
Om du leter i avisa - ta med kikkert.
For slik er poesiens usle kår.
Mens klokka tikk men nei takk går og går.

Sjøl om du heter Vold, Jan Erik. Neppe.
"Her er vi seriøse. La oss sleppe."
Sjøl om du som Petrarca kan sonetten:
I redaksjonen har man knapt nok sett en.

Sjøl om du er politisk sånn som Nilsen.
Han Rudolf må se langt etter en hilsen.
Så la dem sitte der da, med et glazed look..
Vi andre har jo Paris. Også Facebook.


Ola Bog sitt bilde.


.