Voldsskadete lærere må selv bære ansvaret

Clemens Saers tapte og må dekke kommunens saksomkostninger. Skolens uaktsomhet var ikke grov nok.

Denne høsten har mediene gravd fem en rekke saker om vold, manglende rettssikkerhet og uakseptable rutiner i offentlige etater og institusjoner. Skandalene har sjokkert oss, og for mange har dette vært en vekker. 

En ubehagelig erkjennelse av at ti tusenvis av mennesker, ofte de svakeste blant oss, ikke har fått den sikkerheten og støtten loven gir dem.

Det er skremmende at slik urett blir usynliggjort gjennom organisatoriske ordninger og politiske manøvre, der innsparing, toppstyring og lojalitet har vært retningsgivende.

Flere liknende sakskomplekser har dessverre falt i skyggen av alle de dominerende medieoppslagene. Blant dem Clemens Saers-saken. Læreren på Oslo handelsgymnasium, som var på nippet til å bli drept av en voldelig elev i 2014. 

Han ble sykmeldt, delvis arbeidsufør og frosset ut av kollegiet, rektor og kommunens utdanningsetat. 

Les også: Clemens Saers tapte ankesaken mot Oslo kommune

Den voldelige eleven ble året etter dømt til to måneders fengsel for ugjerningen, og de to elevene som reddet læreren fikk Carnegies heltemedalje.

Læreren, som hadde nær femti års yrkeserfaring og mange år som tillitsvalgt bak seg, ble stående alene, fordi skolen valgte å dysse ned saken og stole på voldseleven og hans fire kompiser.

De bedyret sin uskyld og hevdet det var læreren som først brukte vold. Rektor tok seg ikke en gang bryet med å høre lærerens versjon før han konkluderte, og utdanningsetaten avviste alt ansvar for lærerens ve og vel ut over yrkesskadeerstatningen.

Dermed ble læreren stående alene med sitt ramponerte følelsesliv og en uvant rolle som syndebukken som ikke fikset jobben sin.

I høst fikk Saers, som nå er pensjonert, erstatningskravet mot kommunen behandlet i lagmannsrett. Han la frem nye bevis for at skolen før voldshendelsen hadde bedt politiet og barnevernet om assistanse fordi elevens raseriutbrudd og voldelige tendenser var en fare for både elever og lærere.

Men lærerne ble ikke varslet.

Jeg ble kjent med saken som leder i foreningen Zola-prisen, som arbeider for menneskeverd og rettssikkerhet. Jeg forsto at Clemens Saers hadde havnet i en typisk varslerfelle, til tros for at han skader var godt dokumentert.

Selv kollegene forholdt seg tause og bidro til at det ble lagt et slør over saken. Skolen hadde jo en fasade å beskytte og ville tape penger dersom ryktet ble dårlig.

Først etter fem år og rektorskifte ga skolen læreren en blomsterbukett og noen få rosende ord.

Det skjedde da han gikk av med pensjon og ikke lenger var en trussel for skolens renommé. Slik var tonen, selv om tingretten i 2018 gikk god for hans historie. Dessverre mente dommeren det ikke var dekning for å pålegge Oslo kommune å gi ham «oppreisningserstatning».

Læreren anket dommen fordi han hevdet dommen var urimelig og i strid med kommunens arbeidsgiveransvar. Dessuten var den prinsipielt viktig ettersom den i praksis rammet alle lærere.

Da lagmannsretten for en måned siden åpnet saken på nytt, hadde flere lærerorganisasjoner stilt seg bak hans krav. Riktignok uten å støtte ham økonomisk, men de ba enkeltlærere bidra til advokatregningen.

Det kom godt med, for nå beveger advokathonoraret seg raskt i retning av lærerens personlig konkurs.

Saken hadde endelig fått den status den fortjente med fyldige reportasjer i en rekke medier.

I høst skulle offentligheten få vite mer om en dramatisk økning av vold mot lærere, samtidig som læreren skulle legge frem ny dokumentasjon om rektors tilbakeholdelse av opplysninger. Det motsatte skjedde. Lagretten stenger dørene.

Selv opplevde jeg, sammen med presse og lærere, å bli kastet ut av rettssalen etter få minutter.

Ikke en gang partenes innledningsforedrag skulle offentligheten få innblikk i. Hvorfor? Fordi den voldelige elevens navn skulle nevnes.

Dermed fikk elevens rettssikkerhet forrang.

Han som allerede var dømt for volden. Lærer Clemens Saers, som ble skadet for livet i en arbeidssituasjon, ble nok en gang offer for hemmelighold.

Det er vanskelig å forstå hvorfor lagretten ikke kunne akseptere en anonymisering av voldsmannen gjennom hele saken. Det gikk jo greit i noen få vitneforklaringer.

For samfunnet som helhet og den offentlige debatten må dette kunne regnes som en rettsskandale.

Offentligheten gikk dermed glipp av innsynet vi nå har fått om NAV-klienter, sykepleiere og andre grupper. Vi fikk ikke høre at knuffing, trusler og aggresjon er en dagligdags affære på skoler.

Heller ikke at en av Saers’ kolleger brukte erfaringer fra marinen for å stagge hissige elever i sin daglige lærergjerning.

Avislesere ble også snytt for å høre hovedverneombudet for Oslo-skolen fortelle at ordet «vold» var blitt tabu, fordi utdanningsetaten skulle fremstå som vellykket. Det til tross for at antallet meldte voldssaker i Oslo har «økt enormt».

Retten stakk dermed kjepper i hjulene for samfunnets mulighet til å vurdere behovet for endring.

I lys av dette er det underlig å lese hva Trude Vollheim, direktør i Arbeidstilsynet sa til Aftenposten 3.12.2019 i forbindelse med vold på sykehjem: «Man skal ikke bli vant til å bli utsatt for vold og trusler. Ingen skal bli utsatt for det på jobb. (…) Dette er ikke den enkelte ansattes problem, det er et arbeidsmiljøproblem.»

Tydeligere kan det ikke sies. Likevel må en enslig lærer kjempe seg til fant for å vekke arbeidsgiveren Oslo kommune.

Også Jonas Gahr Støre ga nylig uttrykk for en holdning som kaster lys over Saers-saken: «Noe er galt i offentlig sektor, og tiden er kommet for å si: Vi må bytte ut New Public Management med en tillitsreform – en styring av offentlig sektor bygget på nærhet til brukerne, respekt for fagfolk og involvering av de ansatte.» (Dagsavisen28.11.2019)

Nå har dommen falt og Skole-Norge har fått en klar reprimande: Clemens Saers tapte og må dekke kommunens saksomkostninger. Skolens uaktsomhet var ikke grov nok.

Med andre ord: Han hadde kommet mye bedre ut av det dersom han var blitt drept, noe han i første omgang faktisk trodde. Dommen er tragisk, ikke bare for Clemens Saers, men for alle lærere.