Voksenopplæringslotteriet

Tre av ti førstegenerasjons innvandrere på 15 år kan ikke lese godt nok.

Tretti prosent av førstegenerasjons innvandrere i Norge i en alder av femten år kan ikke lese godt nok til å delta på en produktiv og effektiv måte i samfunnet vårt, viser ny UNICEF-rapport. Skal vi endre på det må tildeling av skoleplass etter ankomst skje raskere, språkopplæringen må styrkes, og kvaliteten i voksenopplæringen må bedres uavhengig av i hvilken kommune den gjennomføres.

UNICEF Report Card 15 «An Unfair Start» rangerer Norge helt nede på en tjuendeplass når det gjelder ulikhet i lesing: Gapet mellom de ti prosent sterkeste og de ti prosent svakeste femtenåringene når det gjelder leseferdigheter, er større i Norge enn i 19 andre land i OECD-området. Land som Danmark, Finland og Latvia kommer klart bedre ut enn oss. Rapporten viser også at 15 prosent av alle femtenåringer som bor i Norge ikke leser godt nok til å delta på en aktiv og produktiv måte i samfunnet vårt.

Et annet viktig funn er at første- og andregenerasjons innvandrere scorer lavere enn gjennomsnittsbefolkningengenerelt når det gjelder grunnleggende leseferdigheter. Den gode nyheten er at innvandrere som bor i Norge gjør det klart bedre på skolen enn innvandrere som bor i Sverige og Danmark. I tillegg forbedrer leseegenskapene seg drastisk fra førstegenerasjons innvandrere til neste ledd: Andregenerasjons innvandrere viser en klar forbedring i lesing. Dette viser at det norske skolesystemet evner å gi mennesker utdanningen de trenger, uavhengig av elevenes bakgrunn.

Vi kan imidlertid ikke være fornøyd med at femtenåringer som bor i Norge, uavhengig av bakgrunn, blir hengende etter. Ifølge barnekonvensjonen og bærekraftsmålene som Norge har forpliktet seg til å følge, har alle barn og ungdom rett til å gjennomføre ungdomsskolen med grunnleggende og relevante ferdigheter. En stor del av førstegenerasjons innvandrere vil ikke nå det målet i Norge i dag når de fyller femten år.

En ny rapport fra OECD med fokus på PISA-undersøkelsen understreker at skoleferdighetene som man tilegner seg som femtenåring, er avgjørende for videre utdanning og yrkesretning. En annen viktig faktor i både integrering og skolehverdag, er språkopplæring – norsk bør læres så fort som mulig etter ankomst.

Ut på dato: Breddelæringsordningen rives fra hverandre

Når vi vet hvor viktig det er for barn og unge at de har sikret seg gode skoleferdigheter i en alder av femten år, er det avgjørende at vi klarer å gi dem et godt opplæringstilbud. En kunnskapsoppsummering fra NTNU Samfunnsforskning fra april i år viser at overgangen fra livet som flyktning til borger i Norge ikke er fullt så lett for de litt eldre barna som er i aldersgruppen 16–18 år, og som ikke har fullført grunnskole i hjemlandet.

NTNUs notat peker på flere viktige momenter vi må jobbe bedre med for å sikre god utdanning for alle – også for barn og unge i denne aldersgruppen. En av de første utfordringene unge innvandrere i denne aldersgruppen møter, er lang ventetid på skoleplass. For barn og unge som allerede har tapt årevis med skole på grunn av krig, forfølgelse og flukt, kan forsinkelse i oppstart av skolegangen oppleves som at livet nok en gang settes på vent.

Et annet grunnleggende spørsmål som stilles i NTNUs notat, er hvorvidt voksenopplæringssystemet, som i sin tid ble designet for nordmenn som falt ut av grunnskolesystemet, ivaretar unge flyktninger og innvandreres behov. Det viser blant annet at få lærere i voksenopplæringen har videreutdanning i fag som flerkulturell pedagogikk, eller norsk som andrespråk. Dette er en viktig faktor i læreres egen oppfatning av at det på tvers av opplæringstilbud i liten grad er kompetanse på grunnleggende språkopplæring, spesialpedagogikk, og migrasjonstematikk i skolen.

I tillegg viser NTNU-notatet at kommunene i Norge har stor frihet til å sette rammer for opplegget i voksenopplæringen. Det gjør at tilbudet er svært varierende fra kommune til kommune. Store variasjoner i både budsjett, faglig kvalitet, lærernes kompetanse på flerkulturell pedagogikk, og sammensetting av elevgrupper er ikke uvanlig – noe som i stor grad påvirker både motivasjon og læringsutbytte for unge innvandrere i voksenopplæringen. I dette systemet har mindreårige asylsøkere heller ikke rett til særskilt opplæring, norskopplæring, eller tospråklig fagopplæring – slik de ville hatt i en ordinær klasse på videregående eller i grunnskolen.

Men NTNU-notatet viser også til et vellykket prosjekt som setter barn og unges ønsker og trivsel i sentrum: Gjennom «Kompetanse for mangfold» i Buskerud, ble elever i alderen 16–22 år fra voksenopplæringen tilbudt undervisning på en videregående skole med norske elever på samme alder, i stedet for opplæring på et senter for voksenopplæring. Fraværet blant voksenopplæringselevene falt med hele 30 prosent, og trivselen i gruppen økte.

Trivsel er viktig for god læring og motivasjon. Barn og unge som kommer til Norge vil ha norske venner. De vil lære språket i skolekorridorene, de vil delta i skole på samme måte som norske barn og unge på sin egen alder. Dette gjelder også for barna som er 16 år som kommer til Norge. De er for gamle til grunnskolen – men er ikke kvalifiserte for videregående opplæring.

Kvinner: Mor på skole mens barnet er i barnehagen

De betydelige forskjellene vi finner i NTNUs notat viser at utdanningstilbudet til barn og unge uten fullført grunnskoleutdanning, avhenger av hvilken kommune de vokser opp i. Bostedsadresse kan dermed trumfe barns rett til likeverdig skolegang, og i verste fall hemme deres utviklingsmuligheter sammenlignet med barn og unge i majoritetsbefolkningen.

Utgangspunktet for diskusjonen om utdanning for alle barn og unge i Norge må være det samme som det grunnleggende idealet i barnekonvensjonen – uavhengig av bakgrunn, og uavhengig av om barnet er 7, 12, eller 16 år: Hvert eneste barn skal ha rett til god utdanning og mulighet til å utvikle sitt fulle potensial – uansett hvilken kommune de bor i, og uavhengig om de går i skolen eller i voksenopplæring.