Virtuelle venner

Er anonyme vennskap på nettet dårligere enn vennskap i «det virkelige liv»?

Av Mathias Slåttholm Sagdahl, førsteamanuensis i filosofi, Universitetet i Tromsø

 

Det er vanskelig å ikke bli berørt av historien om Mats «Ibelin» Steen som NRK publiserte på sine hjemmesider tidligere i år. Fortellingen om Mats som var bundet til rullestolen hjemme, men som levde et rikt liv sammen med andre mennesker i en virtuell verden åpnet opp øynene til mange som ikke selv har hatt virtuelle vennskap. Mange som lever størstedelen av sine sosiale liv på nettet opplever derimot ofte at disse vennskapene ikke blir anerkjent av andre som fullverdige vennskap.

Vennskapets natur var et viktig tema blant antikkens filosofer. Aristoteles mente at den mest verdifulle formen for vennskap var karaktervennskapet. Til forskjell fra nyttevennskapet eller nytelsesvennskapet som risikerer å opphøre når den gjensidige nytten eller nytelsen uteblir, så er karaktervennskapet grunnlagt på at man verdsetter hverandre for de gode kvalitetene man besitter som person. Men er denne typen vennskap mulig når man bare kjenner den andre gjennom en virtuell avatar - en iscenesatt stedfortreder?

Enkelte filosofer i nyere tid har argumentert for at virtuelle vennskap stiller dårligere enn fysiske vennskap nettopp fordi slike vennskap er mellom konstruerte og idealiserte personer. Noe som blir redusert i virtuelle vennskap er de ufrivillige signalene vi ikke kan unngå å kommunisere i en fysisk kontekst gjennom for eksempel kroppsspråk. I virtuell kommunikasjon blir disse signalene til en viss grad filtrert bort og vi er i mye større grad i stand til å kontrollere hvilken informasjon vi gir fra oss om oss selv og hvem vi er. Argumentet går derfor ut på at den virtuelle kommunikasjonen gjør det vanskeligere å kjenne vår venns egentlige karakter.

Men gjør vår fysiske tilstedeværelse det lettere å danne genuine vennskap? Et problem med denne tanken, som Mats også fikk erfare, er at vi har en tendens til å raskt kategorisere andre mennesker gjennom deres fysiske form. Vi plasserer ofte umiddelbart de vi møter inn i bokser som kjønn, alder, hudfarge, funksjonsevne, attraktivitet og en rekke andre kategorier som påvirker hvordan vi møter og forholder oss til dem på. Våre forventninger til hvordan folk av disse typene «er» gjør for eksempel at vi ikke tenker at vi har mye til felles med for eksempel kvinnen på 65. I en virtuell kontekst har vi ofte ikke tilgang til denne informasjonen og vi må danne oss et bilde av personligheten til vedkommende uten at vi tar mentale snarveier gjennom å tenke oss personen som et medlem av en kategori.

En av medlemmene i Mats sitt guild «Starlight» var nettopp en 65-årig engelsk kvinne - som du nok ikke ville ha forventet var en gamer i det hele tatt hadde du møtt henne ute i den fysiske verden. I artikkelen om Mats sier hun at «i rollespillet møter vi hverandre uten fordommer» og derfor oppleves det som trygt også for dem som opplever seg selv som «annerledes». En slik erfaring møter vi også blant marginaliserte grupper, som for eksempel blant LHBT-personer, som kan finne virtuelle rom der man trygt kan åpne seg opp uten fare for den stigmatiseringen man ofte ellers blir møtt med. Dette viser at vi spiller roller og går med masker ikke bare i virtuelle verdener, men også i vår fysiske verden. Forventningene til kjønn, til det å være norsk, til det å være voksen, og andre identitetskategorier kan ofte være så sterke at det oppleves som risikabelt å bryte med disse forventningene. I vår vanlige sosiale verden hvor disse normene rår kan det altså være viktigere å kontrollere den informasjonen vi sender ut om oss selv enn i enkelte virtuelle verdener - og det kan være desto vanskeligere å vise frem og la folk kjenne vårt genuine selv.

Slik sett er historien om Mats også allmenngyldig. I en verden som ofte preges av segregerte identiteter og der vi ofte må opptre i tråd med forventningene til oss, så kan vi nok alle kjenne oss igjen i ønsket om å bli møtt med åpenhet og å bli akseptert for den vi dypest sett er.